«En fare for nabolaget»

Da psykisk utviklingshemmede John Havellen (41) ba om å få se mappa si, kunne han lese at han kostet 517 000 kroner, var «åndssvak» og en fare for nabolaget. Det visste han ikke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GAUPNE (Dagbladet): -  Det var sikkert 30 kilo, sier John.

Han snakker om mappa si; ekspertuttalelsene fra leger og psykologer i offentlige arkiv. Kostnadsberegninger. Historien hans. Det sto mye der. John visste ingenting.

-  Den var jevla høg. Eg tykte dei var flinke til å skriva, sier John etter å ha lest papirene.

John er trolig den eneste utviklingshemmede i Norge som har lest mappa si. Den vitner om at samfunnet har sett på utviklingshemmede som ei gruppe, ikke enkeltmennesker med egne behov og ferdigheter.

-  Eg er jevla dyr, sier John.

Navn og nummer

517 000 kroner kostet døgnovervåking og administrasjonskostnader av John i 1988. Det står i mappa. Han har selv gått i fylkesarkiv og kommunearkiv og gravd fram opplysningene som har fulgt ham fram til HVPU-reformen i 1991.

-  Det har eg kasta i bosset, svarer John på spørsmål om minner fra institusjonslivet. Det er mye han har «kasta i bosset». Men nå vet han litt mer om hvordan det var, åra på institusjon, åra fra han som 9-åring fikk navn og nummer, og mappa i statlige arkiv begynte å vokse.

Venstreradikalerne har gravd i mappene sine, men det står nok ikke «problembarn», «åndssvak», eller «at ingen vaksen person i heimemiljøet vil påta seg å ha ansvar for guten, sjølv berre for to timar dagleg», i mappene deres.

Fratatt historie

-  Alle mennesker har en historie, men utviklingshemmede er fratatt sin historie. De ble sett på som minusmennesker og sendt på institusjon. Derfor dykket vi ned i fylkes-arkiv og kommunale arkiv og reiste rundt på institusjonene John har bodd på for å finne historien hans. Vi snakket også med folk som behandlet ham. En må tenke hva en skriver om et menneske, det blir hengende ved dem, sier sosialpedagog Roland Schwartz, leder for voksenhabiliteringsavdelinga i Helse Førde.

John, Schwarz og Odd Atle Stegegjerdet, leder ved Arbeids- og treningssenteret der John jobber i Gaupne, reiser nå rundt på fagkonferanser med et foredraget «Wittgenstein og eg» om Johns liv og den østerrikske filosofen Ludwig Wittgensteins tanker. Wittgenstein skrev hovedverkene i hjemkommunen til John, Luster. «Bring mennesket inn i en feil atmosfære, og ingenting kommer til å fungere,» skrev Wittgenstein.

-  Wittgenstein strevde mykje, som eg, sier John når vi blar oss gjennom historien hans.

Ei kommunal nemnd bestemte at Ragnhild og Olav Havellens eneste barn skulle sendes langt bort fra Luster, til Vestlandsheimen i Bergen i 1976.

Nesten ti år seinere mottar fylkets HVPU-team i Sogn og Fjordane en bønn i barnslig skrift med en konsonant for lite: «Jeg har lyst til å flyte.»

John ville tilbake til Luster. Men enda skulle det gå nærmere sju år før han kom hjem.

-  Eg liker meg best her. Mamma sendte pakker til meg der eg var, lyspærer og sånn, epler og sånn. Eg kom heim i feriane.

John liker lyspærer. Og kamera. Nå har han eget hus, med kasser og hyller for pærer og kamera. Det er ikke noe han skal behandles for.

-  På Vestlandsheimen forsøkte de å behandle John mot trangen han hadde til å ta av seg skoene og gå på sokkelesten så fort han var innenfor døra, forteller Schwartz.

Vi ser ned under bordet der John sitter på arbeidstreningssenteret. Han dingler med beina - uten sko, men med bukseselene på.

-  Det er ingen vits i å lære John å ta på sko, ikke til å sitte stille, heller. Han må ha en jobb der han kan bevege seg, sier Stegegjerdet.

-  Kommunist! erter John.

Han er «problembarnet» som stjal lyspærer på sykkellykter og byttet dem med julelys. På institusjon.

-  Men nå kjøper jeg dem selv. Må ha litt, i tilfelle, sier John.

Han har mange hundre.

På radio

Han lukker opp døra der han bor, radioen står alt på. Både på stua og soverommet. Raskt setter han seg ned ved datamaskinen. Blir det for stusslig, bor foreldrene rett oppi gata, vennene vegg i vegg.

En gang i måneden er John på nærradioen med spørreprogrammet «Lustraglupingen».

-  Vi spør kor høge fjella er og kor gamle dei er og sånn.

-  Hvor gamle fjellene er?

-  Ja, men kunnskapsnivået her i kommunen er jevla dårleg , altså, nesten ingen som ringer inn.

Bekymret

-  Det er imponerende at John har greid å få tak i mappa si. Vi er bekymret for hva som skjedde med mappene til de utviklingshemmede etter HVPU-reformen, sier forbundsleder Helene Holand i Norsk Forbund for Utviklingshemmede, som aldri har hørt om andre i Johns situasjon som har lest mappa si.

HEKTA PÅ FOTO: John Havellen er trolig den første psykisk utviklingshemma som har lest mappa si fra åra på institusjon. John er en ivrig fotograf. Nå har han eget hjem - med ei kasse med kamera og hundrevis av lyspærer. Han liker at det blinker.