En fattig grense

Når hjelpen er nær, er nøden ikke langt unna. Stadig flere nordmenn lever på grensen til fattigdom.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Om et år

er det valg, så det er like godt å stålsette seg. Da dukker den utslåtte alenemoren opp i «Holmgang» igjen med sin hjerteskjærende historie om et liv i forsakelse, og barn som ikke kan dra på leirskole. Marit Solli fra Frelsesarmeen vil bidra med verdighet og skyldfølelse. Politikere vil vekselvis vri seg beskjemmet i stolen og si det er en skam. I et av verdens rikeste land. Så går det fire år og fattigdommen består.

Mens det alltid knytter seg en viss spenning til om skiftende regjeringer vil gi skattelette og billigere sprit, er det ingen usikkerhet om hva som vil skje med fattigdommen. Ingenting. Den øker når det er lavkonjunktur og minker når det er høykonjunktur. Antakelig som utslag av endringer i sysselsettingen. I moderne tid har den vært relativt konstant i Statistisk sentralbyrås ansiktsløse levekårsundersøkelser. Oljeformuen har ikke redusert fattigdommen. At vi nå har 1000 milliarder kroner på bok, gjør den bare vanskeligere å leve med.

Det som endrer

seg, er hvordan samfunnet tar seg av de svakest stilte. Den sittende regjeringen har gjort sjefens hjertesak til sin. Bekjempelsen av fattigdom skulle være et av kriteriene Bondevik-regjeringens suksess kunne måles etter. En nytenkende handlingsplan understreket den politiske viljen. Her skulle det ikke lappes og tråkles, men skreddersys. Det het blant annet:

«Regjeringen mener derfor at fattigdomsutfordringene ikke bare løses gjennom universelle velferdsordninger og en bred utjevningspolitikk. Bekjempelse av fattigdom fordrer i tillegg målrettede tjenester tilpasset den enkeltes spesielle situasjon og behov.»

Noen hundre millioner kroner ble sprøytet inn i målrettede tiltak. Regjeringen har fått mye valuta for pengene. Fattigdomsbekjempelse er et anvendelig politisk alibi når beskyldninger om høyredreining og nyliberalisme hagler mot KrF-statsministeren. Men tre år og en sosialminister seinere er skreddersømmen i ferd med å rakne. Fattigdommen ikke bare består, den har økt.

Kjell Magne Bondevik

vil benekte det. Etter regjeringens definisjon av fattigdom er det ikke så mange fattige som fagmiljøene og opposisjonen hevder. Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa peker på at antall fattige ville vært firedoblet - bortimot 400 000, ikke 90 000 - hvis Norge hadde fulgt EUs standard. Når Senterpartiet krever EU-tilpasning, skjønner du at det er alvor.

Mens politikere krangler om hvor grensen for fattigdom går, havner stadig flere på sosialen. Bare i fjor måtte 8000 flere nordmenn be om sosialhjelp for å klare seg.

Fattigdom

er vanskelig å definere. Det er en tilstand som ikke kan måles ut ifra inntekt alene. Når regjeringen likevel opererer med en snever definisjon, skjuler det store grupper som ikke har nok til å klare seg i en helt normal hverdag, og som dermed ikke får den hjelpen de har krav på. Etter EUs regler ville for eksempel minstepensjonister vært definert som fattige. Det ville selvsagt vært politisk uholdbart, men som det er etter dagens grense, er minstepensjonistene utdefinert av fattigdommen. Det hjelper sikkert på livskvaliteten. Grunntrygd uten tillegg er heller ikke til å leve av. Aleneforsørgere som ikke har råd til å sende barna på SFO, eller la dem delta i sosiale aktiviteter, føler seg fattige, men er det offisielt ikke. Systemet som skulle skreddersys, krever skreddersydde brukere. Folk som i en akutt overgangsfase blir slått ut av sykdom, konkurs eller arbeidsledighet, faller også gjennom.

-  Grensen er god nok. Det er forskjell på å være fattig og å ha dårlig råd, sa statssekretær Kristin Ravnanger (KrF) i Sosialdepartementet til Aftenposten forleden.

Det er mulig statssekretæren er spesielt nøysom, men hvis hun klarer å leve et anstendig liv på 82 000 kroner i året, kan hun tjene seg rik på oppskriften.

Den nye

og voksende gruppa nestenfattige har ikke dårlig råd. De er også avhengige av offentlig støtte for å skaffe seg et rimelig livsopphold, uansett hva man måtte kalle dem. Men når regjeringen ikke inkluderer dem i målgruppa, hjelper det lite med målrettede tiltak. Da ender man med å ta fra de nestfattigste og gi til de fattige.