FULL KONTROLL:  Nå må Børre Rognlien få et idrettsstyre som sikrer en helhetlig idrettsbevegelse framover.FOTO: Birte Susann Ulveseth / SCANPIX.
FULL KONTROLL: Nå må Børre Rognlien få et idrettsstyre som sikrer en helhetlig idrettsbevegelse framover.FOTO: Birte Susann Ulveseth / SCANPIX.Vis mer

En forsiktig lørdagsfest

Denne seieren var ment å sikre en helhetlig idrett. Men det skal mer til.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LITE er visst som en lørdagsnatt på idrettstinget når det gjelder slu taktikk og dreven valgkamp. De fleste av veteranene i denne noe sære bransjen skryter gjerne av sine ville netter med gjengen som ble avsluttet med mer eller mindre ærerike seire i valgene på søndagen.

Selv den påståtte korrupsjonssaken mot avtroppende president Tove Paule startet jo en lørdagskveld i Skien for fire år siden, men denne gangen kan det fungere bedre med en god natts søvn også for de som forteller eventyr:

•• Norsk idrett har neppe godt av flere skitne personlige intriger.

Nå gjelder det mer å få fram det skikkelige politiske håndverket som sikrer at styringen i neste tingperiode også blir bra for det man er enig om.

DET er overraskende nok det meste.

Allerede i debatten om det idrettspolitiske dokumentet var det mulig å se at det etter sigende uløselige spørsmålet om tingrepresentasjon ikke behøver å være så vanskelig.

Det er ingen reelle saker som splitter idrettsbevegelsen. At forsamlingen i Folkets Hus i Oslo mer enn noen gang flokket seg rundt to faner, skyldes mest en mislykket taktikk på begge sider.

Det er åpenbart at særforbundene med Christian Anker-Rasch som leder, har valgt en feil skremmestrategi. Den gjentatte trusselen om å danne et nytt idrettsforbund dersom særforbundene ikke fikk det som de ville i saken om tingsammensetningen, har  vært uklok. Trusselen har skremt distriktsrepresentantene fra idrettskretsene mer enn strengt tatt nødvendig.

PÅ SAMME vis var de grunnløse korrupsjonsanklagene mot Tove Paule også politisk en ren bom. Hvem som har heiet valgkomiteformann Arvid Sulland fram i denne famøse saken, er det ikke enkelt å si. I ettertid har de tunge særforbundsledere en etter en benektet all kjennskap til renkespillet. Det skulle da også bare mangle:

•• Mer klossete er det knapt mulig å bruke en valgkomite som brikke for en legitim politisk kampsak.

Nå endte både trusselen og renkespillet med at distriktsrepresentantene stemte ned selv et samlet forslag fra det avgående idrettsstyret om å gi særforbundene litt mer makt i norsk idrett. Selve tingsammsensetningen blir som før med like mye makt på særforbundene og idrettskretsene.

SELVE avstemningen kan umiddelbart tolkes som en støtte til den helhetlige norske idrettsmodellen. Det er i seg selv bra. Saklig sett er det liten grunn til å endre en organisering som har bidratt til at idretten står sterkere i samfunnet enn noen gang.

Men der særforbundene mangler konkrete eksempler og saker på hvorfor de må få bestemme mer, kan den andre siden likevel komme dem i møte ut fra ønsket om å beholde en samlet idrettsbevegelse:

•• Stadig misnøye blant særidrettene er et dårlig utgangspunkt for den felles kraften til Norges Idrettsforbund.

Akkurat den forsoningen bør synes allerede i søndagens valg.

DET innebærer at litt av den vante politiske manøvreringen legges til side denne lørdagsnatta i Oslo. Nå er det mer nødvendig å bruke valget til å gi idretten et styre som kan hjelpe kommende president Børre Rognlien til å samle bevegelsen.

Det gir nok mindre moro i mørket for de mest drevne stemmesankerne, men en bedre hverdag for de som uansett skal drifte en samlet norsk idrett framover.