En forsinket kondolanse

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ARENDAL (Dagbladet): På vei ut av rettssalen møter jeg blikket til en av mødrene. Jeg strekker fram handa og får et fast handtrykk tilbake. Mor til Lena Sløgedal Paulsen har reist seg fra tilhørerbenken og tar oss i handa en etter en. Viggo Kristiansen er nettopp funnet skyldig i drapet på den ti år gamle datteren hennes, og det lille handtrykket er alt vi har å gi. Vi prøver hjelpeløst å finne en måte å gratulere på, men vi vet det bare blir en forsinket kondolanse. Vi har tårer i øynene og går tause gjennom trengselen og ut på gata. Juryen i Agder lagmannsrett har funnet Viggo Kristiansen skyldig i overlagt drap og voldtekt mot åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen og ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen.

DET ER OVER. Det føles som en befrielse når lagrettens formann, Rita Johnsen, reiser seg og leser: Ja, med mer enn seks stemmer. Kristiansen sitter ubevegelig med ansiktet bak høyrehanda mens Johnsen besvarer spørsmål etter spørsmål med ja. Hele salen sitter ubevegelig, men en av mødrene gråter stille. For på det niende spørsmålet svarer juryen nei. Kristiansen blir ikke dømt for de grove seksuelle overgrepene mot hennes lille gutt, fordi lagretten mener tiltalte var under den kriminelle lavalder da det skjedde. Gutten hennes lever, og i rettssaken om barnedrapene i Baneheia har dette tiltalepunktet vært en bisak, men neppe for gutten eller foreldrene hans.

DENNE MOREN har fått et nei de to andre mødrene har fryktet gjennom snart fem uker i lagmannsretten. Mødrene til de drepte jentene har hørt hvordan Kristiansen gang på gang har nektet. De har hørt om mobilbeviset som angivelig skal gi ham alibi. De har hørt om mangelen på tekniske bevis og ufullstendige biologiske spor. De har hørt forsvareren prosedere på full frifinnelse fordi det ikke skal være bevis for at hans klient var i Baneheia om kvelden den 19. mai for snart to år siden. Ventetida må være uutholdelig, fra lagretten trekker seg tilbake fem minutter på ti til de setter seg på plassene sine kvart over ett.

DET ER ÅNDELØS spenning før kjennelsen kommer. Stillheten blir bare brutt av forsiktig hvisking mens lagrettens formann leser opp svarene. Alle forsøker å se reaksjoner hos den tiltalte, nå domfelte unge mannen, men han sitter ubevegelig som før uten å kikke opp fra bordplata.

Lagretten har ikke trodd på at tekstmeldingene over mobiltelefonen hans tilsier at han ikke kunne være på åstedet. De har trodd på summen av de bevisene som foreligger. Jan Helge Andersens forklaring og DNA-analysene som viser at det var to gjerningsmenn. Den ene var Andersen, og lagretten finner ingen grunn til å tvile på at den andre var Kristiansen.

LAGRETTENS ti kvinner og menn har hørt Kristiansens egen forklaring og ikke minst hans mange bortforklaringer. Førstelagmann Asbjørn Nes Hansen har også bedt dem vurdere tiltaltes forklaring og oppførsel i retten. Som han sier i sin rettsbelæring: - Det er vitnefast at de to var sammen like før det skjedde, og hvem var den andre hvis det ikke var Kristiansen? Det siste er selvfølgelig ikke noe bevis, men det er et spørsmål lagrettens medlemmer må ha stilt seg hver gang de har drøftet Kristiansens skyld. De bruker tre timer og 25 minutter i enerom før de avgir kjennelsen som høyst sannsynlig vil gi ham 21 års forvaring. Men han nikker knapt når lagmannen spør om han har forstått dommen.

HAN SIER IKKE ET ORD, men trekker på seg jakka og blir ført gjennom salen. Men da han runder Jan Helge Andersen, snur han seg og setter øynene i sin tidligere bestevenn. Han går sidelengs og nagler Andersen fast med øynene til han blir borte bak den grønne døra. Han får stirre mens han kan. Snart har de bare murveggen å stirre i, begge to.