En fragmentert elite

Maktutredningen nærmer seg sin konklusjon, og i går fikk vi høre hva elitene mener.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET NORSKE SAMFUNNET blir ofte karakterisert ved sine eliter. Norge på 1800-tallet omtales som «embetsmannsstaten» etter historikeren Jens Arup Seip. Det var de 300 familiers elite. Tida etter at parlamentarismen ble innført og fram til 2. verdenskrig er omtalt som «Venstrestaten» av Rune Slagstad. Det var et samfunn som hadde både en klassisk byelite og en landselite bygd på folkedanningens grunn. De første tre etterkrigstiåra ble av Seip kalt «Ettpartistaten» og av Rune Slagstad «Arbeiderpartistaten». Det var et samfunn som gjennom staten prøvde å integrere sine eliter i en. I går la Maktutredningen fram sin store eliteundersøkelse, men utrederne unnlot å gi dagens samfunn noen samlende betegnelse ut fra de resultatene undersøkelsen gir. De har tidligere lansert begrepet «Den fragmenterte stat», og mitt inntrykk er at undersøkelsen bygger opp under denne karakteristikken. I dag har vi ingen samlende elite, men mange. De representerer først og fremst sektorer, selv om det selvsagt også er fellestrekk, både når det gjelder sosial bakgrunn, utdanning og nettverk. Eliten skiller seg dramatisk fra folket i syn og holdninger.

DET ER DEN INSTITUSJONELLE ELITEN som presenteres i undersøkelsen. Slik sett er det en konvensjonell kategori vi møter: lederne i bedrifter, i politiske institusjoner og organisasjoner. De er fortsatt menn. De som ikke er kartlagt er de som utrederne selv kaller «de grå eminenser», maktmennesker som påvirker eliten. Men her er heller ikke meningsdannerne innenfor kulturfeltet, de som deltar i den offentlige debatt, men som ikke innehar noen formelle posisjoner. Våre historikere har gitt disse en stor plass i sine eliteundersøkelser: Hva ville vel norsk historie ha blitt uten Bjørnstjerne Bjørnson? Kulturens problematiske forhold i et eliteperspektiv kommer også til uttrykk når idrettens stjerner ikke er med. At de har makt har vi jo sett de siste dagene da samfunnsdebatten har handlet om langrennselitens forhold til TV-stjernen Gerhard Helskog, og Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang sammen med toppidrettssjef Bjørge Stensbøl og idrettspresident Kjell O. Kran går inn og dikterer TV2s programprofil og økonomi.

I NORSK SAMMENHENG har det ikke vært helt stuereint å snakke om elite. Det ble sett på som noe antidemokratisk, som ikke minst ble forsterket av erfaringene med fascismens og nazismens elitekultus. I Venstre-retorikken snakket man rett nok gjerne om «hovdingar», og alle har vel akseptert at demokratiet er utenkelig uten ledere. Men i norsk tradisjon har det vært en dyd å «snobbe nedover» også i forhold til makt. Makten var noe man ble pådyttet, og den skulle ikke utstyres med epåletter eller tale fra balkonger. Selv den økonomiske eliten var forsiktig med å stille til skue maktens symboler. Den politiske eliten gikk helst til fots.

DETTE HANG SAMMEN med det store sosialdemokratiske prosjektet i etterkrigstida, da parolen var at politikken skulle være sterk for å holde den økonomiske eliten i balanse. «Demokratiet kan ikke stanse ved bedriftsporten,» het det i 1960-åra. Under den globaliserte markedsøkonomien som nå har hegemoni, ser alle, bortsett fra den politiske elite selv, at politikken er svekket, mens den økonomiske er på offensiven. Den aksepteres og gis legitimitet av den øvrige elite så vel som av folket: De rike åpner sine hjem for Se og Hør, viser fram både kunst og svømmebasseng og legger ikke skjul på at de er verd lønninger som ligger både ti og tretti ganger over lønnen til en vanlig og etterspurt omsorgsarbeider. Ingen stiller spørsmål ved dens legitimitet. Og ingen har noe program for mer demokrati i det økonomiske liv selv om undersøkelsen viser at den økonomiske eliten godtar de demokratiske ordningene som er gjennomført.

SLIK VISER I HVERT FALL undersøkelsen at det sosialdemokratiske prosjektet er dødt. Sosialdemokratene ville skape en sterk stat for å integrere arbeiderklassen og holde den økonomiske eliten i sjakk. Middelet var det historikeren Edvard Bull kalte «toppfolkenes partnerskap». Nå er staten fragmentert, den politiske eliten svekket og nasjonen erstattet av et globalt marked. Ikke rart at Kirken blir radikal og generalene er i tvil om hva de skal forsvare.