En fremmed banker på

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et uidentifiserbart legeme er på vei gjennom verdensrommet i retning jorda. Signalet blir oppdaget av en overvåkningsstasjon som beregner at «tingen» har kurs rett mot et område i USA. Den amerikanske presidenten blir varslet, militæret forbereder seg på en invasjon, og en rekke vitenskapsmenn (ofte nobelprisvinnere) blir innkalt i all hast. Slik er den klassiske åpningen av filmer om romvesener på jordvisitt, fra «Starman» (1984) og «Independence Day» (1996), til dvd-aktuelle «The Day the Earth Stood Still» (2008) og kinoaktuelle «Monsters vs. Aliens» (2009). Men hva som skjer etter denne første kontakten er mer uforutsigbart og divergerende. Det kan fungere som interessante leksjoner i alt fra innvandringspolitikk til miljøpolitikk og ikke minst våre eventuelle forestillinger om det finnes noe annet og større enn oss selv der ute.

I «Monsters vs. Aliens» velger den amerikanske presidenten i utgangspunktet en vennlig prosedyre. Med et nikk til Steven Spielbergs «Nærkontakt av tredje grad» (1977) spiller lederen for den frie verden en aldri så liten trudelutt på en medbrakt synthesizer. Men denne naive (og noe absurde) framgangsmåten blir møtt av døve ører. Gjesten fra rommet er verken av den musikalske eller vennlige sorten. Det er bare så vidt statssjefen kommer seg unna i livet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FILMER OM ROMVESENER på besøk kan plasseres på en innvandringspolitisk skala fra venstre til høyre. I så fall er «Monsters vs. Aliens» et sted litt til venstre for Fremskrittspartiet. På samme måte som i «Mars Attacks» (1996) og «Independence Day» (1996) blir naivitet mot de fremmede straffet på mest brutale vis.

Lengst til venstre – ja selveste Rød valgallianse innen sjangeren – finner vi nevnte «Nærkontakt av tredje grad». Her er ingen – verken myndigheter, militæret, akademikere eller sivilister – noensinne i tvil om at de besøkende har gode hensikter. Sluttscenen er en eneste lang new age-aktig fantasi om intergalaktisk forståelse, respekt og toleranse. Hodeformen og øyestørrelsen er kanskje forskjellig, men inni er vi like.

TANKEN OM AT fremmede fra rommet i bunn og grunn er snille vedvarte utover 80-tallet, men med den forskjellen at myndighetene utviklet en stadig større, men like fullt feilslått skepsis til de besøkende. I både «E.T.» (1982), «Starman» (1984) og «Cocoon» (1985), seirer den jevne manns toleranse over myndighetenes fremmedfiendtlige skepsis.

På midten av 90-tallet ble denne moralen snudd på hodet. Med «Species» (1995), «Mars Attacks» og «Independence Day» fikk naive forskere, new agere og politikere et smertelig smekk over fingrene for sin blåøyde tilnærming til potensielle invasjoner. Der åttitallsfilmene fungerte som lærestykker for en liberal innvandringspolitikk, gjorde disse dramaene det motsatte. I den nye globaliserte og terrortruede virkeligheten kan man ikke bare stå og bukke med lua i hånda. I hvert fall bør den andre hånda holde i et eller annet våpen av svært høyt kaliber.

SLIK ER TAKTIKKEN til heltene i den politisk moderate «Men in Black» (1997), en av de mest underholdende – og forbausende nok smarteste – filmene om temaet. Her er holdningen til romveseninnvandring like pragmatisk som USAs immigrasjonspolitikk slik den framsto før 11. september: så lenge du aktivt integrerer deg i samfunnet, sverger troskap til konstitusjonen og får deg en jobb, er du velkommen. Manhattan fungerer som en frisone for diverse romvesener på flukt. Med sine lange tradisjoner for å være første stoppested for immigranter, og sin «anything goes»-toleranse er New York et perfekt asyl for verdensrommets utallige raser. En slags intergalaktisk smeltedigel.

For at romvesener skal kunne fungere på kloden, er de rett og slett nødt til å tilegne seg vårt utseende. Dette skyldes ikke bare kostnadene og de tekniske vanskene ved å framstille utenomjordiske vesener på film. I en scene i «The Day the Earth Stood Still» har det besøkende romvesenet (Keanu Reeves) brukt menneskelig DNA for å omforme seg til en homo sapiens. En forsker spør ham hva han var før han ble et menneske: «Annerledes. Det ville bare skremme dere å se det.» I premiereaktuelle «Knowing» har romvesenene modifisert seg til humørløse og stoiske menn. Akkurat skremmende nok til at man lytter, og betryggende nok til at folk ikke tyr til våpen.

VÅRE FORDOMMER og vår trangsynthet har alltid gjort oss uegnete til å ta imot fremmede fra andre kulturer. Da blir det ikke særlig enklere om besøket kommer fra en annen klode. Heldigvis har romvesener i stor grad evnen til skape seg om i vårt bilde. Og enda bedre: de har tydeligvis få vansker med å bli vant med vårt underlige utseende og oppførsel (i «Starman» og «Cocoon» har romvesenene til og med sex med mennesker). Hadde bare den jevne asylsøker vært like flink til å assimilere seg som våre ekstragalaktiske gjester!

Men hva hvis de skaper seg om til mennesker for å infiltrere kloden uten at vi engang merker det? Det er plottet i klassikeren «Invasion of the Body Snatchers» (1956) og seinere filmer som «The Arrival» (1996), «The Faculty» (1998) og nå nylig «The Invasion» (2007). I sistnevnte er redselen for kommunistinfiltrasjon som preget «Body Snatchers», byttet ut med frykten for sovende terrorceller: en fremmed intelligens tar over kroppene til vanlige folk og gjør dem til viljeløse medspillere i romvesenenes plan om å kolonisere kloden.

«Det er så mange spørsmål jeg vil stille deg!», gisper en storøyd vitenskapsmann i det han møter turisten fra en annen galakse i «Starman». Filmer om romvesener gir en fin mulighet til å få et utenomjordisk blikk på vår sivilisasjon. I den originale «The Day the Earth Stood Still» (1951) kommer den besøkende fra rommet for å formane menneskene om farene ved atomvåpen. I nyinnspillingen advarer Keanu Reeves om at kloden er i ferd med å dø på grunn av global oppvarming – betimelig nok. Verdensrommets mange sivilisasjoner kan ikke lenger vente på at den destruktive menneskeslekten skal endre atferd. Derfor må de drepes, for at planeten skal kunne reddes.

DET JEVNE ROMVESENET har forakt for menneskenes lave intelligens. Men de lar seg likevel også fascinere av vårt sterke engasjement og rørende feilbarlighet. Der «The Day the Earth Stood Still» introduserer oss for tanken om at jorda og alle dens planter og dyr er mer bevaringsverdig enn menneskeheten, kommer romvesenene i «Knowing» til en motsatt konklusjon: selv om jorda er i ferd med å gå under, bør et lite utvalg mennesker reddes. Når alt kommer til alt, er vi ganske ålreite dyr.

Skal vi tro Hollywood er det neimen ikke godt å si om vi stadig vekk har besøk utenfra. Av en eller annen grunn har nemlig myndighetene en sterk trang til å holde eventuell utenomjordiske kontakt skjult for den gemene hop. Som Gry Jannicke Jarlum kan bevitne, er det derfor ikke bare bare å stå fram som romvesenspoter. I «Nærkontakt» blir Richard Dreyfuss ansett som splitter pine gal etter at han hevder å ha sett UFO-er. Den samme diagnosen får Charlie Sheen i «The Arrival» og Nicolas Cage i «Knowing», mens Jodie Foster mister hele sin troverdighet som forsker i «Contact» (1997). Det hjelper selvsagt ikke for disse vitnene at romvesener gang på gang blir portrettert i tøvete science fiction-filmer. Elevene i «The Faculty» har for eksempel svært vanskelig for å tro at lærerne er onde skapninger fra rommet. Slikt skjer jo bare på film, resonnerer de. Før de fortsetter tankespinningen: Hva hvis alle disse filmene har blitt laget av romvesener, i et enormt komplott for å sikre at ingen vil tro på invasjonen når den faktisk finner sted?

Du er herved advart.

Ulrik Eriksen

skriver om film i Dagbladet.