DØDE PLUTSELIG: Tidligere stortingsrepresentant Inge Lønning døde plutselig under påskeferien på fjellet. Foto: Torbjørn Grønning/Dagbladet
DØDE PLUTSELIG: Tidligere stortingsrepresentant Inge Lønning døde plutselig under påskeferien på fjellet. Foto: Torbjørn Grønning/DagbladetVis mer

En fri, leken politiker har forlatt oss

Man skulle ikke tro at en teolog og tidligere universitetsrektor var blant de mest spissformulerte politikere. Inge Lønning var det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han var en politiker som gledet seg over egen retorikk. Når jeg møtte ham med blokk, blyant og vanskelige spørsmål, så han det som en artig utfordring. Han vred han seg aldri unna, uansett posisjon. Han tygde gjerne litt på spørsmålet, forsto hvor jeg ville og leverte.

Enten han var rektor ved Universitetet i Oslo, og jeg var journalist fra lektorenes fagblad, eller han var menig stortingsrepresentant, underlagt partiets ledelse og program, og jeg journalist fra NTB eller Dagbladet, svarte Lønning med eleganse og med utsøkte sarkasmer.

Han kunne humre begeistret over egne utsagn. Gleden over dem ble forsterket av de klassiske rykk som umiddelbart preger den noterende eller mikrofonbærende journalists mimikk når vi forstår at vi har fått fangst. Det var interaktivitet i våre møter.

Hvis han ergret en politisk motstander virket han lykkelig. Plaget han sin egen partiledelse, ved å være utaktisk, ble han ikke synlig skamfull. Dersom hans sarkasmer traff et sårt punkt hos noen, la han seg ikke flat, men spedde på med litt akademisk vennlighet.

Jeg oppfattet ham som en fri mann, ubundet av partitaktiske hensyn. Ikke som en løs kanon på dekk, men som en retorisk mitraljøse når han fikk sjansen. Som oftest i partiets tjeneste. Men ikke alltid. Han kunne si i fra, også internt.

Et av våre møter fant sted i formiddagstimene i Stortinget mens Lønning var Europabevegelsens leder. Han var forskrekket over at den politiske oppmerksomhet på Stortinget knyttet seg til et forslag fra Kjell Magne Bondevik om at det burde være to folkeavstemninger i forbindelse med den forestående EU-avstemningen. Det skjedde samme dag som det skjedde svære ting i Russland og USA. Han mente da at EU-motstanderen Bondevik var «uten jordledning», led av «proporsjonsforstyrrelser» og var en svært «forhenværende» utenriksminister.

Lønning visste selvsagt hva han gjorde. Det ble full runde i nyhets- og debattmagasiner, og Bondevik fikk rikelig anledning til å slå tilbake.

Da Lønning for fem år siden fylte 70 år ble det laget et festskrift til hans ære, med bidrag fra erkerivaler, politiske motstandere og partifeller, som alle hadde godhug og respekt for mannen. «Sarkasmens gudfar er Tingets eldste med en skarp og blå tunge», skrev kollega Tom Stalsberg i den anledning.

Noen oppfattet ham som nedlatende. Det var neppe hans hensikt. Det var bare kombinasjonen av tunge akademiske meritter, språklig talent på linje med de fremste i det britiske overhuset, og gleden ved å være uskikkelig politiker, som av og til var mer til glede for journalister enn for hans eget parti.

Jeg vil savne ham.