En «Gandhi» i Iran

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MANGE AV HANS støttespillere har begynt å kalle ham «Irans Gandhi». Etter å ha tapt det kontroversielle presidentvalget i Iran sist fredag, er Mir Hossein Mousavi (67) blitt samlingsfiguren for den iranske protestbevegelsen som fyller gatene i Teheran og andre byer i disse dager. Men er virkelig Mousavi en iransk reformist som vil avskaffe det av mange forhatte prestestyret som har regjert landet siden ayatolla Khomeinis revolusjon i 1979? Og er det virkelig så stor politisk forskjell mellom ham og den nåværende presidenten, Mahmoud Ahmadinejad?

FORTIDA innhenter alle, også Mousavi. Han var en av ayatolla Khomeinis nære medarbeidere og var statsminister fra 1981 til 1989. I 1981 ble han intervjuet av den amerikanske avisa The New York Times, der han forsvarte at 52 amerikanere var blitt tatt som gisler i USAs ambassade i Teheran. «Revolusjonens annen fase» der «vi gjenoppdaget vår sanne islamske identitet», var Mousavis karakteristikk av gisseltakingen den gang. Sju år etter, da ayatolla Khomeini utstedte sin famøse fatwa om at det var i tråd med islamsk lov å drepe den britiske forfatteren Salman Rushdie, fulgte Mousavi opp med at drapsordren ville bli satt ut i livet. I løpet av de åra Mousavi var statsminister ble også tusenvis av regimekritikere henrettet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SOM POLITIKER DEN GANG tilhørte Mousavi fløyen det som noe forvirrende ble kalt for den islamistiske venstresida. Betegnelsen oppsto først og fremst fordi Mousavi & Co ønsket en sterk statlig inngripen i økonomien, ikke minst fordi landet var i krig med Irak. Mousavi fikk det stort sett som han ville, til irritasjon for landets daværende president, Ali Khamenei, som tilhørte den såkalte konservative fløyen. Den gang hadde Khamenei ingen ayatolla-tittel å smykke seg med, den fikk han først som en dyd av nødvendighet da han ble valgt til Irans åndelige leder etter Khomeinis død i 1989.

Det anstrengte forholdet mellom Mousavi og Khamenei skriver seg altså fra 1980-tallet. Etter å ha gått av som statsminister, forlot Mousavi politikken og brukte tida si som kunstmaler og arkitekt. I 1997 ville enkelte innen reformbevegelsen ha ham til å stille som presidentkandidat, men han sa nei. Det banet veien for Mohammad Khatami, som var president fra 1997 til 2005.

EGENTLIG VAR IKKE Mousavi reformtilhengernes hovedkandidat under vårens valgkamp. Det ble han først da Mohammad Khatami trakk seg i mars – for ikke å skape splittelse – som han sa. Siden økte støtten til Mousavi jevnt og trutt, til han sist fredag trodde han hadde vunnet valget.

Hvor står så Mousavi, som i dag er leder for det iranske kunstakademiet, politisk?

Han støtter Irans kjernefysiske program og skal ifølge Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) allerede som statsminister ha gitt sitt bifall til at Iran kjøpte sentrifuger på det kjernefysiske svartebørsmarkedet for å kunne anrike uran. Foreløpig framstår han som støttespiller for det iranske prestestyret, og han har trolig alliert seg med innflytelsesrike deler av den teokratiske ledelsen. Han vil svekke Revolusjonsgarden og den væpnede Basij-militsens makt og styrke kvinnenes rettigheter. Og ikke minst; han ønsker å få orden på den iranske økonomien, slik han faktisk i stor grad klarte som statsminister under krigen mot Irak på 1980-tallet.

MOUSAVI VALGTE den islamske grønnfargen som sitt symbol da han startet valgkampen, og han har bedt sine tilhengere bruke slagordet Allahu Akbar (gud er stor). For mange av dem som ønsker et sekulært regime i Iran, må det være litt av et paradoks å marsjere under en slik islamsk paraply, men det sier litt om hvor bredt den iranske opposisjonen i dag favner.

Så er spørsmålet om Mousavi er en sterk nok leder. Hans oppfordring til ikke-vold har ført til at han er blitt sammenliknet med Gandhi. Selv om han aldri har framstått som en karismatisk leder, ser det nå ut som om han vokser med oppgaven. Og han rives naturlig nok med av «den grønne bølgen» som daglig sprer seg utover gatene i Teheran og andre byer – i hans navn.

Mens Vokterrådet og dets stemmetellere skal avgjøre presidentvalgets videre skjebne, står Mousavi overfor enorme dilemmaer. Hvor langt skal han gå i sin kamp mot de islamistiske makthaverne? I hvor stor grad skal han utfordre den væpnede makten?

I utgangspunktet var det valgresultatet og ikke den islamske staten han utfordret. Slik situasjonen er blitt de siste dagene, ser mange av hans tilhengere muligheten for å bli kvitt presteskapets makt en gang for alle. Trolig er ikke Mousavi der, heller ikke opposisjonsbevegelsen en bloc. Men et opprør har sin egen dynamikk, det har mang en opprørsleder erfart.

VI VET IKKE det totale antall skadde og drepte i Iran etter at demonstrasjonene startet natt til lørdag. Minst sju ble drept under demonstrasjonene i Teheran mandag. Men dette kan være bare begynnelsen. I det øyeblikket revolusjonsgardister og opprørspoliti eventuelt får ordre om å skyte rett inn i folkemengdene, vil en helt ny og dramatisk situasjon være skapt. Det er da Mir Hossein Mousavi vil trenge alt han har av lederegenskaper.