En gigant står for fall

Jens P. Heyerdahl vakler på maktens tinde. Etter 15 år som Orklas konsernsjef står mannen som på midten av 60-tallet var Norges beste sprangrytter, foran sitt største hinder noensinne. River han, risikerer 57-åringen å se livsverket bli partert.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En blodig høst i norsk næringsliv er i ferd med å nå sitt klimaks.

Sterke krefter i Orkla-styret - anført av finansakrobat Christen Sveaas - jobber frenetisk for å avsette Jens Paludan Heyerdahl.

Tilliten til konsernsjefen er tynnslitt. En egen granskningskommisjon undersøker hva som skjedde da en større aksjepost ble solgt fra svenske Skandia til en hemmelig kjøper. Sveaas og dagligvarekongen Stein Erik Hagen har mer enn antydet at Heyerdahl grep inn for å sikre at aksjene havnet hos sin pengesterke allierte Kjell Inge Røkke. Siden har Heyerdahl gjort minimalt for å bringe sannheten til torgs - og kritikk for det.

Styreformann Finn Hvistendahl fikk ifølge Aftenposten overlevert faktadelen i granskningsrapporten fredag. Dagbladet fikk i går bekreftet at kommisjonen har som mål å levere en endelig rapport med vurderinger og konklusjoner før førstkommende onsdags styremøte. Da kan punktum for Heyerdahls spektakulære karriere i Orkla bli satt.

Taus

Mannen i fokus sitter neppe hjemme i Hafrsfjordgata i Oslo og tvinner tommeltotter mens han venter på dommen. Heyerdahl har planer, men røper ikke hva. Han liker ikke å dele sine tanker med andre enn en liten, innvidd krets. Slik har han på fattige femten år bygd opp sitt Orkla-imperium som i dag rommer 25 000 ansatte og har en verdi på svimlende 38 milliarder kroner.

Dagbladet har gjentatte ganger forsøkt å få den eksentriske topplederen i tale. Men til tross for knallharde angrep på hans person, avstår han for å begi seg ut i verbal krigføring i avisene. Heyerdahl vil ordne opp via sine egne kanaler. Journalister er for uforutsigbare for en mann som krever full kontroll. Eller som han selv sa om et møte med en journalist under generalforsamlingen i mai: «Jeg stilte meg selv spørsmålet. Vil han meg vel?»

Råtass

Heyerdahl ser kanskje ut som en snill onkel, men kan være en råtass når noen trosser ham. Da tidligere Storebrand-sjef Åge Korsvold i 1997 holdt Heyerdahl utenfor diskusjonen om å fusjonere Storebrand og Kreditkassen - for å skape finanskonsernet Christiania - tok han en nådeløs hevn. På generalforsamlingen 26. juni 1997 trodde de fleste at Orkla ville stemme for sammenslåing. Men Heyerdahl sendte sin trofaste våpendrager, Tom Vidar Rygh, for å gi fusjonen dødsstøtet: «Orkla sier nei til Christiania.»

Beslutningen kom etter en flere måneder lang prosess, der Jens P. hadde tenkt seg nøye om. Omgitt av sin svært lojale ledergruppe bestående av nøkkelpersoner som Finn Jebsen, Halvor Stenstadvold og Tom Vidar Rygh, dvelte han seg som vanlig fram til beslutningen. Orklasjefen er en mann som vil høre samtlige motforestillinger før viktige avgjørelser tas.

Nettverkene

En sentralt plassert kilde i Orkla mener Heyerdahl styrer konsernet nærmest som en sektleder dominerer menigheten. Han har full oversikt, og et enormt nettverk som han benytter til å skaffe seg oversikt og kontroll.

- Her er ingen gråtoner, bare svart og hvitt. Enten er du venn eller så er du fiende. I et slikt system kreves 100 prosent lojalitet for å overleve, mener kilden.

Heyerdahl har opparbeidet seg en posisjon der hans person nærmest er synomym med Orkla. Et angrep på lederen blir ansett som et angrep på selskapet.

- Dermed blir kritikk framsatt mot Heyerdahl oppfatta som om en er ute etter å ødelegge Orkla. Hvilket i disse dager er et problem for folk som Christen Sveaas og Finn A. Hvistendahl.

Heyerdahl har bygd opp en forsvarsmur rundt seg, bestående av innflytelsesrike mennesker i ulike samfunnslag. Gjennom sitt medlemskap i LO og sin nære omgang med fagbevegelsens toppskikkelser og forskningsbevegelse, har han pleiet både egne ansatte og viktige beslutningstakere i Norge.

Og ikke minst: Kontakten med Ap-ledelsen, og da særlig Thorbjørn Jagland, er særdeles tett.

Den som skal «ta» Jens P. må først trenge igjennom hans imponerende forsvarsverk av mektige personer.

Alliansen med Røkke

Alliansen med Kjell Inge Røkke er kanskje den viktigste i disse dager, men isolert sett også den som passer dårligst inn i historien om Heyerdahl. For mens Røkke i perioder synes å like varmen fra blitzlampene, skyr Heyerdahl pressen som pesten. Mens Røkke fatter raske beslutninger, nøler Heyerdahl. Mens Røkke bruker enorme summer på privat forbruk, bruker Heyerdahl matpapiret om igjen.

Det kan være fristende å tro at Heyerdahls allianse med Røkke har oppstått av ren nød. Heyerdahl har trengt en som kan spytte ut penger som en mitraljøse i forsvarsmurene rundt Orkla - og slike investorer er det ikke mange av. Milliardæren Røkke har en økonomisk handlefrihet Heyerdahl selv mangler.

Men for all del; med årene er også Heyerdahl blitt en holden mann. Sine første store papirkroner tjente han på investeringer i Dagbladet, deretter har plasseringer i Orklasystemet gitt ham en formue som i dag ligger opp mot 200 millioner kroner. Dette kan faktisk ha blitt et problem. For mens det tidligere har vært en allment godtatt sannhet at Heyerdahl styrer butikken uten tanke på egen berikelse, har den voksende formuen ført til at enkelte nå stiller spørsmål om hans privatøkonomiske motiver.

- Lett for å gråte

Heyerdahl er mest kjent for sitt faste grep om roret i Orkla. Men han har et annet ansikt enn den beinharde forretningsmannens.

Mens andre sover, kan dyrekjære Jens P. sitte oppe om natta for å våke over et føll som kjemper for livet. Høsten 1997 satt han flere kvelder og leste høyt fra Ragnar Kvams siste bok for Åge Korsvolds syke kone, Hanne Gamnes. Og han felte tårer da han som styreformann i Dagbladet takket av sin venn Arve Solstad som sjefredaktør i 1989.

- Den mannlige delen av Heyerdahlene har alltid hatt lett for å gråte. Vi berøres lett av ting, sa Heyerdahl, da fusjonen mellom Borregaard og Orkla var klar i 1986. Også det et følelsesladd øyeblikk for Jens P.

Kampen om slåmaskina

Sin mer underlige side demonstrerte han tidlig på 80-tallet, da han tilbød seg å oppbevare Oslo Ridehus4 slåmaskin på sin gård i Bærum. Heyerdahl fikk bruksrett til slåmaskinen mot at han fraktet den til ridehuset når vaktmester Ingemann Bager trengte den. Ifølge Terje Erikstad og Geir Imsets bok om Heyerdahl, opparbeidet Orkla-sjefen etter hvert et eieforhold til slåmaskina. Så da en av instruktørene på ridehuset ba om å få den tilbake, svarte Heyerdahl at den var hans.

Men vaktmesteren visste råd. Han allierte seg med Mette Røed Heyerdahl, som lot Bager komme og hente slåmaskinen. Da Jens P. oppdaget at den var fjernet, ble han fornærmet. Ved første anledning sa han til vaktmesteren:

- Du kan havne i retten med det trikset med slåmaskinen. Du er klar over det?

- Du kan kontakte min advokat, svarte Bager.

- Hvem er det?

- Det er en som heter Mette Røed Heyerdahl.

Jens P. ble forfjamset der og da, men skal siden ha sett det humoristiske i hitorien.

Nesten til OL

I sin ungdom var Heyerdahl en særdeles god sprangrytter, med flere sterke internasjonale plasseringer. I 1964 var han på nippet til å bli sendt til OL i Tokyo, men ekvipasjen ble vraket i siste øyeblikk. Til sterke protester fra Oslo rideklubb. Gjennomgangstonen var at talentfulle Heyerdahl var soleklart forbigått. Noen mumlet om sabotasje.

Et kuriøst poeng er at at Jens P. alltid gir hestene sine navn som begynner på P, akkurat som hans eget mellomnavn, Paludan. Den første ordentlige spranghesten sin kalte han «Penny», den han nesten kom til OL med het «Paver».

Mistet kona

Mens Jens P. Heyerdahl i forretningslivet har hatt nærmest ubetinget suksess så langt, har privatlivet bydd på tunge stunder. Kona Mette Røed Heyerdahl døde av kreft i mai 1994, bare 49 år gammel. Hun var en særdeles dyktig advokat, en høyt respektert person og en av sin ektemanns beste rådgivere. Sammen fikk de to barn.

I sykdomsperioden brukte Jens P. mye tid på å pleie sin kjære. Så mye faktisk, at han i flere måneder i realiteten ikke fungerte som konsernsjef.

Men Heyerdahl kom tilbake. Og fortsatte å bygge videre i Orkla.

Ulik legning

En butikk her, en bransje der, slik er Orkla bygd opp til landets største privateide konglomerat. Syltetøy og oppvaskmidler, aviser og verdipapirer - alt under ett tak. Heyerdahl kjøper og bygger, men kvitter seg nødig med noe.

Dette har spekkhoggerne i aksjemarkedet for lengst merket seg. Fremst av dem Christen Sveaas, som fra sin styreplass trolig har ett mål for øyet: Selge ut og realisere store gevinster som i dag ikke kommer fram i børskursen.

- Både Heyerdahl og Sveaas er dyktige, aktive, konstruktive og hyggelige ledere i norsk næringsliv. Samtidig er de nok forskjellige på mange måter. Mens Heyerdahl har en sterk industriell legning, har Sveaas en mer finansiell orientering, kommenterer Kværner-sjef og Orkla-styremedlem Kjell Almskog.

Som Tito

Spørsmålet mange, ikke minst de 25 000 ansatte, stiller seg, er hva som skjer med Orkla dersom industribyggeren Heyerdahl kastes. En som har fulgt Jens P. på nært hold fra sin posisjon sentralt i Orkla-systemet, tror følgene blir brutale:

- Heyerdahl kan sammenlignes med det jugoslaviske statsoverhodet Josip Broz Tito. Også Tito bygde opp et konglomerat, et lappverk, som var budet sammen ved hjelp av allianser, makt og frykt, der alle forsøk på innblanding og kritikk ble brutalt slått ned. Da Tito døde raknet hele Jugoslavia. Det spørs om ikke det samme skjer når Heyerdahl abdiserer.

Skriftlige kilder: Boka «Jens P. Heyerdahl d.y.» av Terje Erikstad og Geir Imset, samt Dagbladet, Aftenposten, Dagens Næringsliv og NTBs arkiver.

NETTVERKSBYGGEREN: Forholdet til Thorbjørn Jagland er svært godt. Her er de to på Løkken Verk i 1997.
VINKER FARVEL? Tilliten til Jens P. Heyerdahl er tynnslitt, og Christen Sveaas jobber hardt for å avsette konsernsjefen. Dette bildet er tatt ved et besøk på Løkken Verk.