Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

En gjøkunge i banken

Ansettelsen av ny visesentralbanksjef tar tid. Skyldes det at pensjonsfondets avdeling er i ferd med å vokse fra resten, spør Gudleiv Forr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ansettelsen av visesentralbanksjef vekker sjelden støy i mediene. Det er derfor godt i samsvar med denne regelen at det er gått nokså upåaktet hen at stillingen etter Jarle Bergo har vært utlyst noen uker. En åpenbart kvalifisert kandidat, økonomiprofessor Steinar Holden trakk seg like over nyttår. Men nå har Finansdepartementet funnet en ny kandidat, Jan Fredrik Qvigstad, selv en av bankens direktører, og han får ganske sikkert stillingen. I løpet av januar skal vedkommende være på plass, og siden det ofte er slik at visebanksjefen også blir sentralbanksjef, er ansettelsen verd større oppmerksomhet enn den har fått så langt.

Jeg vet ikke hva som førte til at den solide fagmannen Holden trakk sitt kandidatur. Det kan være rett, som han selv sier, at han fant ut at det var morsommere å fortsette på Blindern og forske og undervise enn å sitte med ansvar for renter og pensjonsfond i bankborgen i Kvadraturen under Akershus festning. Og selv om Norges Bank har drevet med mye bemanningsreduksjoner i de seinere år, er det fortsatt en bedrift med et halvt hundre ansatte å ha personalansvar for. Mange fagfolk skygger unna slike oppgaver.

Men det kan også være at Holden oppdaget at Norges Bank på mange måter har endret karakter de siste åra. En ting er at banken har fått en mer selvstendig rolle som vokter av rente og inflasjon. Men fremst av alt er banken i ferd med å bli forvalter av en uhorvelig stor pengebinge som skal sikre nordmenns pensjoner i åra etter at olje og gass tar slutt, Statens Pensjonsfond Utland.

De gamle medarbeiderne i banken opplever nok at fondet er blitt noe av en gjøkunge i reiret. I øyeblikket er om lag 250 ansatte beskjeftiget med forvaltningen av oljepengene, mens de klassiske oppgavene banken har, som å ivareta pengepolitikken og vokte finansmarkedene, beskjeftiger 90 personer hver. I tillegg kommer om lag 100 som driver med lønn og husdrift. Pensjonsfondet har med andre ord nesten dobbelt så mange ansatte som de to andre fagområdene til sammen.

Slik er fondsforvaltningen i løpet av kort tid blitt den største fagenheten, og det står ikke til å nekte at de klassiske oppgavene er kommet i oppmerksomhetsskyggen både utad og innad. Saker av tradisjonell karakter som tidligere nådde automatisk opp til hovedstyret, og som det fra tid til annen ble tatt dissenser på, blir nå overlatt til saksbehandlerne.

Dette medfører at sentralbanksjefens tid konsentreres om fondet, og det kan jo tenkes at en mann som Holden ikke ønsket å være fondsforvalter. Det er også et inntrykk i banken at fondsforvaltningen representerer en noe annen kultur enn de tradisjonelle virksomhetene. Utdanningsmessig kommer de ansatte ofte fra handelshøyskolene, der finansfaget er blitt ganske spesielt, mens de tradisjonelle feltene rekrutteres fra samfunnsøkonomenes rekker. Men den største forskjellen skyldes nok arbeidserfaring etter studiene. Dessuten er det stor internasjonal rekruttering blant fondsforvalterne, og engelsk er arbeidsspråket.

Det er liten kontakt mellom de gamle avdelingene og den nye og ekspanderende, og dermed også liten synergi. Fysisk er de i bankens hus alle sammen, det er jo blitt god plass etter at staben er halvert. I sentralbanksjef Svein Gjedrems tid er alt som har med produksjon å gjøre forsvunnet ut: Den kongelige mynt, seddeltrykkeriet og NOKAS. I seg selv regnes det som en fornuftig reform innad i banken, men det har bidratt til den personalmessige forskyvningen. At fondsforvalterne også har et annet lønnssystem, med bonuser og med sjefer med gasjer godt over det folk ellers i staten tjener, bidrar nok til den kulturelle spenningen.

Det ser også ut til at framtida er fondsforvaltningens. Nå øker aksjeandelen av fondet, noe som krever at aksjer må skygges globalt, og alle kontrollsystemer må oppgraderes. Samtidig vurderes det om fast eiendom, som er en arbeidsintensiv bransje, skal omfattes av fondets virksomhet. Det vil ytterligere forrykke balansen.

Spørsmålet er: Er tida kommet til at pensjonsfondet bør flytte ut og bli en selvstendig enhet med eget styre? Finansdepartementet syns nok det er bekvemt som det er nå. Det fjerner lønnsproblematikken i fondet fra politikk og forvaltning, og virker dessuten rasjonelt. Men en organisasjon kan også bli for splittet. Norges Bank har jo lokaler som kan passe for et fristilt pensjonsfond. Mellom det gamle trykkeriet og banken ellers er det fysiske stengsler. Nå er Kredittilsynet tiltenkt lokaler der. Kanskje kunne det gi plass til et fristilt pensjonsfond?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media