En god skole

Brøleapene har fått treningsjakker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

REGNET PØSER. En uendelig mengde seinsommerdråper finner veien ned langs hals, gjennom stripete trøyer og inn i velbrukte fotballsko. Guttungene har fått tildelt en vasstrukken grusbane på et anlegg som bærer et gressgrønt navn. De lar seg ikke affisere, verken av gress eller grus - vått eller tørt. Kampen går opp og ned, tap i sikte det ene øyeblikket og seieren innen rekkevidde det neste. Enhver fotballforelder kjenner igjen håpet som vokser og svinner. Ballen blir stadig vekk liggende dønn stille midt i søledammen. Noen snubler, noen bommer, og der får en pode inn fulltrefferen. Alt er som det skal være.

DA HØRER VI en lyd vi gjenkjenner. Vi har hørt den før, men nå går det opp for oss at det finnes svært mange av denne arten. Vesenet er meget utbredt, og skrikene er voldsomme. Det er nemlig brøleapen som har gitt seg til kjenne. Dyret stiller ofte i treningsdrakt, når klimaet forlater sommertemperaturene tar han, for det er alltid en hann, gjerne allværsjakka i bruk. Brøleaper liker å se sporty ut. Om det regner, ser vi at Egil «Drillo» Olsen fremdeles er en inspirasjonskilde både når det gjelder klær og pæler. Om enn ikke når det gjelder et mer innadvendt atferdsmønster fra sidelinja.

FOR MANGE av oss er det et mirakel at ungene orker å fortsette spillet der ute på banen. Tenk deg å jobbe til lyden av en som uhemmet skriker og kommanderer? Han legger aldri inn et godord. Han er sur og ser ut som om hjertet skal svikte hvert øyeblikk. Han roper så høyt at vi slutter å høre hva han sier, det hele blir bare utydelige brøl som mister betydning. Vi lurer på om barna må til sengs uten aftens hvis de taper. Vi som bare er publikum, biter negler og håper inni oss at gutta våre skal knuse deres. Skikkelig. Men vi roper det ikke.

FOTBALLEDERE PÅ ungdoms- og barnenivå har opplevd det samme som oss. I går gikk et par frustrerte hobbytrenere ut i avisa Verdens Gang og oppfordret sine proffe kolleger til å skjerpe seg, fordi de er dårlige rollemodeller for trenere på ungdoms- og barnenivå. Kjetil Rekdal og Tom Nordlie jobber tross alt med voksne gutter som har som jobb å spille fotball. Kanskje har de kommet så langt fordi de ikke ble utsatt for brøleaper som små, eller nettopp derfor. Det strides sikkert de lærde om.

VI HAR EN MISTANKE om at brøleapene roper litt på jobben også, og hjemme kanskje. Det er i hvert fall litt underlig om de skifter personlighet akkurat når de skal bidra til neste generasjons harmoniske og gode oppvekst.