En grense-erfaring

Burde ikke egentlig Norge og Sverige slå seg sammen igjen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi forstår jo hverandre på sett og vis, og svenskene kunne sikkert utrettet mirakler med oljefondet vårt. Så kunne vi levd av IKEA og middelmådig popmusikk når oljen en gang tar slutt. For Sverige ville en sammenslåing betydd tilgang til kapital og, vil jeg tro, en kjærkommen mulighet til å komme seg ut av EU. 7. juni 2005 kunne være en passende dato for gjenoppretting av unionen.

Selvfølgelig vil det koste litt å komme tilbake hundre år etter og si: Ursäkta, vi klarar ganske enkelt inte helt av med det här, kunne inte ni ta oss tillbaka?

b>Vi er på vei til Sandefjord. Der skal vi ta en Color Line-ferje til Strömstad. Det er ikke det at vi skal noe i Strömstad. Overhodet ikke. Vi skal bare kjøre båt, for guttungens skyld. Han er så begeistret for det maritime, dessuten gir det alltid en god følelse å være i utlandet. Man kan også, om man ønsker, handle litt taxfritt, nærmere bestemt 32 liter øl, 200 sigaretter, vin, brennevin og ubegrensede mengder Anton Berg-sjokolade. 32 liter øl? Det er fordi Sverige er en del av EU, og der er visst slikt lov. Selvfølgelig er det ikke tillatt å ta noe av dette med seg tilbake til Norge før det har gått 24 timer, og selv da er 32 liter øl i meste laget.

Båten er full. Det er andre avgang en helt vanlig lørdag. Jeg tipper at ingen av de andre passasjerene har særlig mye å utrette i Strömstad heller. De fleste går målrettet mot taxfreebutikken og stiller seg i kø.

En gjeng vernepleiere har tatt steget ut i verden sammen med noen pasienter. Først tror jeg at de har gjort det for å være hyggelige. Så oppdager jeg at turen også for dem er strictly business. Alle klientene ser ut til å være over 20 år. Det betyr at de kan kjøpe både brennevin og røyk. Jeg teller åtte psykisk og fysisk handikappede. Vernepleierne er tre. Det betyr at de kan ta 352 liter øl med seg når de forlater båten.

- Det der var slett ingen dum idé, sier min ektemann imponert og skuler bort mot vernepleierne. - Kanskje du skulle få deg en jobb i helsevesenet? Den skrivingen din kommer det jo ikke så mye ut av.

- Kanskje det, sier jeg og tar mine potensielle kolleger i øyesyn.

Vi bytter på å gå i butikken. Den som ikke handler, sitter ved et bord sammen med avkommet og bestikker det med seigmenn med pupper. Min ektemann unngår å få krysset av kvoten på billetten sin den første gangen han handler. Det betyr at han kan gå to ganger, som igjen betyr at vi kan ta med oss 96 liter øl inn i Sverige.

Vi har ti minutter til overs før nedstigningen til bildekket begynner.

- Mamma, jeg vil se på sjøen, hyler treåringen.

- Du kan se sjøen her, sier jeg og peker ut av vinduet.

- Ja, men jeg vil opp på dekk!

- Vi er snart framme nå, sier jeg i et forsøk på å avlede.

Siden vi har så pass mye å bære, blir det vanskelig å springe rundt på dekk.

- Hva skal vi gjøre når vi kommer til Sverige? spør guttungen.

- Da skal vi kjøre hjem igjen.

- Hvorfor det, da?

- Det bare er sånn det er, og nå må du ikke mase mer.

- Det er for at bilen vår, som er laget i Sverige, skal få komme hjem av og til, sier min ektemann.

Det godtar han.

Vi ankommer Strömstad. Guttungen er sulten, så vi parkerer på kaien for å spise korv. Et skilt advarer mot aggressive måker. Ordbruken er på sin plass. Så snart vi har fått en korv i hånda stuper det svære måker mot oss. De sluker korven hel med ketchup, rå løk og det hele. Så kretser de rundt til det er tomt. Ketchupen rundt nebbet likner blod. Måkene likner norske pensjonister i en svensk slakterbutikk.

Vi nærmer oss Svinesund. Det gjør visst alle de andre bilene fra ferja også.

- Vi kommer garantert til å bli stoppet, sier jeg.

- Nei da, sier min ektemann. - Vi ser altfor respektable ut. Han veiver med armene og forsøker å omfatte barnesetet og den nye Volvoen i én bevegelse. - Dessuten har jeg aldri sett en toller på Svinesund i mine levedager. De vet jo hva som foregår. Tollere er ikke dummere enn andre. De kan bare ikke stoppe alle og har dessuten narkotrafikken som prioritert område.

- Nei, nei.

Jeg er engstelig av natur og forestiller meg det aller verste. Det skal vise seg å være alt annet enn grunnløst.

Historien som følger, er heller pinlig. Den begynner med at min ektemann sier at han ikke har noe å fortolle. Den topper seg når tolleren åpner bagasjerommet, og den ender med at vi kjører slukøret hjem med seks esker Anton Berg-sjokolade og en sterk følelse av å ha kastet penger ut av bilvinduet.

- Hva var det jeg sa? Tollere er ikke dumme, sier min ektemann anerkjennende.

Jeg sier ingenting. Tenker på bare det nye flagget, språklig samling, hovedstad, alt dette praktiske. Men, hvordan skal det gå med Color Line?