En grense for livet?

Det er enorme økonomiske interesser og stor forskerprestisje knyttet til transplantasjon av organer fra gris til menneske. Politikerne må trekke grensen for hva som er etisk forsvarlig og lovlig. Den prosessen bør være åpen, mange må delta og vi alle lytte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På en gard utenfor Cambridge i England lever grisen Astrid og hennes etterkommere i sterile omgivelser. Da Astrid for fire år siden ble unnfanget i et prøverør, ble hun tilført et menneskelig gen som gjør at grisens organer kan transplanteres til mennesker uten at organene blir avstøtt. Medisinere og mikrobiologer i mange land forsker nå på spreng for å finne metoder som sikrer at griseorganene ikke bringer farlig virus eller bakterier til menneskekroppen. I Oslo arrangerte Bioteknologinemnda sist uke en åpen høring om status og problemstillinger rundt xenotransplantasjon.

  • Det sveitsiske famasøytiske firmaet Novartis betaler mye av forskningen, også av det lille som foregår i Norge. Ifølge «Nature» har firmaet et budsjett på åtte milliarder kroner for å utvikle dyr og metoder som gjør det trygt å overføre griseorganer til mennesker. Om de lykkes, vil markedsverdien av organene i løpet av få år være det mangedoblete. Og samtidig har Novartis' datterselskap patent på den mest brukte immunsuprimerende medisinen, som transplanterte pasienter må bruke livet ut for at ikke kroppen skal støte fra seg det nye organet.
  • At slike økonomiske interesser er involvert, gir forskningen rundt xenotransplantasjon en voldsom kraft. De beste forskere kan rekrutteres til prosjektene, og ressursene begrenser verken takten eller bredden i forskningen. Ikke noe lands helsebudsjett ville ha kunnet finansiere et slikt prosjekt. Men kraften gjør også at det vil bli svært vanskelig å si nei til xenotransplantasjon, og vanskelig å overprøve forskernes vurderinger om når sikkerheten er god nok.
  • Hvor mange pasienter skal dø før vi gjør de første kliniske forsøk? spurte professor Erik Thorsby retorisk under Bioteknologinemndas høring. Lederen for Rikshospitalets ekspertgruppe så ingen etiske betenkeligheter ved å transplantere hjerter og nyrer fra gris til menneske, bare medisinske problemer som skal løses i løpet av få år. På verdensbasis står i dag 150 000 mennesker på venteliste for å få nye organer. Bare en tredjedel av disse får noen gang det organet de trenger, de andre dør. Dette er xerotransplantasjontilhengernes beste argument, og det er umulig å imøtegå.
  • Mennesker dør på grunn av mangel på organer, sier vi i dag om køen av hjerte- og nyresyke som venter på å få transplantasjon. Slik har den medisinske utviklingen endret vår tenkning og vårt språk: Man dør ikke lenger på grunn av en sykdom, men fordi man ikke får behandling. Og når ideer til nye behandlingsformer oppstår, forventer vi at de skal utvikles og tas i bruk. Noen mener grensen er nådd ved transplantasjon fra gris. Dyrevernaktivister mener det, likeså ortodokse jøder og muslimer. Mange av oss andre er vel i det minste litt i tvil om hva vi mener.
  • Det er ikke noe nytt å bruke organisk materiale fra dyr i medisinsk behandling. Puss fra kukopper ga oss koppevaksinen. Kirurgene har brukt kattetarmer til å sy igjen operasjonssår. Diabetikere får insulin fra sauer. Men hvor mange deler av et menneske kan skiftes ut med deler fra et dyr før vi opphører å være menneske?
  • Bevisstheten vår ligger i hjernen, hjertet er bare en pumpe og nyrene et renseanlegg. Men kan det gjøre noe med bevisstheten vår, om hjertet, nyrene og andre organer er arvet fra grisen? Jeg går ut fra at franskmannen som nylig fikk transplantert en ny arm, ville betakket seg for å få en griselabb, selv om denne kunne fungert for ham. Vår bevissthet og vårt selvbilde skapes i et samspill med verden rundt. Hva som anses akseptabelt og til menneskets beste, styres i stor grad av hva tanken har vent seg til.
  • Til nå har debatten rundt xenotransplantasjon foregått i vitenskapelige miljøer. Men menneskelivets pris og grenser angår oss alle. Og når grensene flyttes, bør det være allment akseptert.