Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

En h elvetesuke

De nasjonale energiselskapene tar kontroll over de nasjonale ressursene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JENS ULLTVEIT-MOE kaller de internasjonale oljeselskapene for «hvite elefanter», og det er ikke ment positivt. Nå er tiden kommet for de nasjonale oljeselskapene, sier han til Dagens Næringsliv i sin kommentar til russiske Gazproms beslutning om å utvikle gassfeltet Stockman uten å gi eierkonsesjoner til andre energiselskap. Tidligere Statoil-sjef Arve Johnsen sier til DN at han forstår den russiske beslutningen.

POENGET ER at de nasjonale energiselskapene tar kontroll over de nasjonale ressursene, og at verken Hydro eller Statoil er russiske. En grunn til at de foreløpig er blitt utestengt, er trolig at de begge var for gjerrige med eierandeler til Gazprom i Snøhvit og i Ormen Lange. Eller altså: nasjonale. Russere med økende selvbevissthet mente at nordmennene forsøkte å kjøpe for billig, og selge for dyrt.I den «gamle» oljealderen var det de multinasjonale selskapene som førte an, og regjeringene som fulgte etter. I Anthony Sampsons bok om «De sju søstre» er budskapet at selskapene var blitt mektigere enn de fleste regjeringer, og var i ferd med å ta over der politikerne abdiserte. Da den folkevalgte statsminister Muhammad Mossadeq nasjonaliserte britiske og amerikanske oljeinteresser i Iran, ble han i 1953 avsatt av CIA. Amerikanerne innsatte i stedet sjahen, og resten er historie.

I DAG ER SØSTRENE ikke lenger sju, men er begynt å fusjonere og å lete etter andre forretningsområder enn bare olje og gass. Shell måtte nedjustere sine reserver med ti prosent i fjor vinter, og er ikke alene om å ha problemer med å erstatte det selskapene produserer med nye funn. Det samme problemet får både Statoil og Hydro dersom de ikke blir tildelt eierandeler på Stockman eller i andre konsesjoner. Da vil verdiene av selskapene synke i takt med reservene. For en måned siden overleverte Johnsen en rapport om nordområdene som han hadde utarbeidet for utenriksminister Jonas Gahr Støre, med et batteri av visjoner, ideer og forslag om blant annet en frihandelssone i samarbeid med Russland og annen næringsutvikling. Etter den svarte mandagen da Aleksej Miller gikk på TV med solo-meldingen om Stockman, ble Arve Johnsen en enda mer etterspurt mann. Seinere i denne måneden møter Støre Russlands utenriksminister Sergej Lavrov ved Karahavet i et møte der Norge skal overta formannskapet for to år i Arktisk Råd. I et eget møte vil Støre drøfte Johnsens visjoner og ideer med Lavrov. Nå er plutselig alle Norges rødkantede oljeøyne rettet mot denne prosessen. Finnes det muligheter i den til å komme på banen i forholdet til russerne, i nye sammenhenger, med nye konstellasjoner, og uten å måtte drasse på hvite elefanter?

NOEN ER OPTIMISTISKE og noen er pessimistiske. Russernes svar på disse utspillene blir en slags syretest på om det fra russiske side fortsatt er interesse for å utvikle samarbeidet med Norge. Men hva som i dag er det tunge russiske engasjementet, er kommet klart til uttrykk under president Vladimir Putins besøk i Tyskland denne uka, det er EU. Nå står spørsmålet om en frihandelssone for russisk gass i EU på dagsorden, med en mulig forsøkssone i Bayern. Tyskland kan bli koplet til enda et russisk gassrør med det resultat at avhengigheten øker og den tysk-russiske dimensjon i europeisk politikk forsterkes. USA stenger Russland ute fra WTO. Det svekker de etter hvert pengesterke russernes muligheter til å investere i utlandet, og til å motta utenlandske investeringer i Russland. Et energiavhengig EU med 27 medlemsland, er et tiltrekkende alternativ.

EN PESSIMISTISK TOLKNING av de siste dagers hendelser vil måtte bli at regjeringens nordområdesatsing har hatt sin helvetesuke. For å holde liv i satsingen må brekkstangen settes inn i Berlin. Et aktuelt resonnementet kan likne på det som tidligere viseforsvarsminister Richard Perle brukte overfor president Ronald Reagan om at Tyskland måtte unngå å bli for avhengig av sovjetisk gass. Det hensynet banet veien for gassen fra det norske Trollfeltet inn i det europeiske nettet. Den nye tyske, sosialdemokratiske utenriksministeren Frank-Walter Steinmeier, besøkte Snøhvit-feltet og Melkøya utenfor Harstad mindre enn tre måneder etter at han startet i sin nye jobb. Det kan altså være at det finnes en plass for den norske spurven i de stores tranedans i Europa, men det gjelder å kunne trinnene og føle rytmen, både for å kunne være med, og for å unngå å bli tråkket på.