Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

En hån mot de ledige

Mens ledigheten går i været, skaper kampen om utflytting av 900 arbeidsplasser fra Oslo mest dramatikk. Men det er landets tryggeste jobber, skriver Arne Finborud.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KNAPT NOEN DAG går uten meldinger om bedrifter som legges ned eller reduserer arbeidsstokken. Til sammen er det nå 105 000 som enten er ledige eller på ordinære tiltak. Selv om det er langt igjen til etterkrigsrekorden på 180 000, som ble satt etter sju år med Gro, er ledigheten igjen blitt et betydelig samfunnsproblem.

Men det er de 900 arbeidsplassene i statlige tilsyn som foreslås flyttet ut av Oslo, som skaper mest støy både i media og på Stortinget. Ingen av de 900 ansatte skal sies opp. Det er tvert imot landets tryggeste jobber. Oppstyret er en hån mot de arbeidsledige.

Motstanden mot å flytte disse tilsynene ut av Oslo, har antatt absurde dimensjoner. De ansatte og deres organisasjoner, med LO i spissen, viser et voldsomt engasjement. Skyteskiven er arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman, og det er ingen grenser for våpen som tas i bruk. Dyre konsulenter er hyret inn. 45 tillitsvalgte har klaget til selveste statsministeren over Normans arbeidsformer.

Noe liknende kan jeg ikke huske har skjedd, så dette må være alvorlig. Men når jeg ser på lista over Normans forgjengere, lurer jeg på om forklaringen kan være at byråkratene er blitt sjokkskadet av en statsråd som ikke bare har tråkket i gamle spor. Med unntak av korte visitter av Kristin Clemet og Terje Rød-Larsen, vitner lista om at det departementet er brukt som salderingspost ved de fleste regjeringsskifter. Her er en dynamisk statsråd en sjelden fugl.

DENNE KAMPEN viser at det må betraktes som en større straff å flytte fra Oslo enn å miste arbeidet sitt.

Og Oslo-politikere er i harnisk. Marit Nybakk og Erling Lae har brukt ord som skulle tyde på at hovedstadens framtid står på spill. Det er nærmest et overgrep mot elementære menneskerettigheter de 900 Oslofolkene er utsatt for. Ingen har tenkt i samme baner når strømmen i årevis har gått i motsatt retning. Fra hele landet har folk måttet søke til Oslo og omegn for å få utdanning eller finne arbeid. Det har vært en naturlig nødvendighet.

Selv i dag blir det opprettet et tusentalls nye arbeidsplasser i Oslo, hvert år! Ellers i landet forsvinner statlige jobber. Selv i dag er det ingen andre steder det er lettere å finne seg nytt arbeid som i Oslo-regionen. Det sa den lokale lederen av Aetat på radio i forbindelse med nedbemanningen i SAS.

Men de ansatte i disse tilsynene mister jo ikke jobbene sine Og de som ikke vil være med på flyttelasset får tilbud de ufrivillig arbeidsledige bare kan drømme om. Ett års lønn og «ventelønn» for alle over 55 år. Det er raust.

SELVSAGT ER DET en overraskelse at det er en Høyre-statsråd som endelig får gjort noe med planene om desentralisering av statlige arbeidsplasser. De spede tiltak vi tidligere har sett, er møtt med samme motstand. I dag virker den bare latterlig. Norsk Tipping ble spådd en dyster framtid på Hamar. Postsekkene kunne forsvinne underveis. Det var den tida vi leverte tippelappene på onsdag.

I dag er det en mønsterbedrift. Samme jammeren fra Oslo opplevde vi da Polarinstistuttet ble tvangsflyttet til Tromsø. Der er det i dag et anerkjent internasjonalt forskningsmiljø. Da Brønnøysund-registrene ble opprettet, var plasseringen håpløst langt uti huttiheita.

Nå står fagfolk i kø for å jobbe både der, i Lotteritilsynet i Førde og Kystdirektoratet i Ålesund. Og da filmhøgskolen ble lagt til Lillehammer, protesterte fagmiljøet og spådde undergangen for norsk film. Det var på den tida definisjonen på en paranoid person var en kinogjenger som satt på første rad og så en norsk film, og som trodde det satt noen bak ham. I dag blomstrer norsk film som aldri før siden Arne Skouen. Men de ansatte i Norsk Filmtilsyn protesterer mot å flytte til Fredrikstad, en times togtur fra Oslo. Igjen vil det være en ulykke å komme bort fra filmmiljøet i Oslo.

SNART SKAL STORTINGET også drøfte ny valgordning og fordelingen av representanter på fylkene. Hittil har jeg vært en varm tilhenger av at velgerne skal ha like stor innflytelse over sammensetningen av Stortinget uansett bosted. Nå begynner jeg å vakle i min tro. Når det kan skapes så mye oppstyr omkring en beskjeden utflytting fra Oslo, kan ikke vi som bor i denne byen klage over manglende politisk innflytelse. Representasjon i forhold til folketallet er åpenbart ikke så vesentlig. Men mulighetene til å bli hørt og å vinne gehør, er avgjørende. Da er avstanden til Løvebakken, Akersgata og Marienlyst viktigst.

Det samme har vi sett i Opera-saken. Når Operaen ble plassert i Bjørvika som et rent byutviklingstiltak for Oslo, skal staten værsågod være med å bygge tunnel også, selv om landets flotteste motorvei forlengst ligger der.

DET ER UTENKELIG at arbeidstakere utenfor Oslo i tilsvarende situasjon kunne klart å skape så mye oppstyr, særlig ikke i en tid med høy ledighet. De som har mistet jobben sin, står oftest uten sjanser til å skaffe seg nytt arbeid der de bor. Også de har familie og venner. Men for de statlig ansatte i Oslo er det åpenbart mer verdifullt enn ellers i landet. Det holder ikke med jobbgaranti. Bostedsgaranti kreves også.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media