- En hån mot Kristin og oss

MØRK i Larvik (Dagbladet): - Jeg er skuffet over norsk rettsvesen. 12 års fengsel for å ta livet av Kristin er altfor lite. Vi skal leve med marerittet hele livet. En drapsmann kan få sin første permisjon etter bare fire år ...

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Faren til Kristin (12), Roar Juel Johannessen (43), snakker ut etter at datterens drapsmann i Larvik herredsrett er dømt til 12 års fengsel for ugjerningen mot henne. 12 år - det var i samsvar med aktors påstand.

- Men hva er 12 år for en så forferdelig gjerning. Da er drapsmannen på permisjon etter fire og fri etter åtte år. Han kan legge saken bak seg. Vi skal kanskje leve med dette helvete resten av livet.

Roar Juel Johannessen stiller seg uforstående til at 25-åringen ikke ble tiltalt for overlagt drap. Han mener at det av saken har gått fram at han hadde planer om å foreta et overgrep.

- Da kunne gjerningsmannen fått 21 års fengsel. Jeg har ikke noe respekt for norsk rettsvesen. Strafferammene er for lave, og dommene som blir gitt, er for milde.

Marerittet

Torsdag 5. august 1999. Det er tidsskillet for ekteparet Juel Johannessen og datteren Linda (21). Kristin kom aldri tilbake. Hun tok sykkelen for å reise på badetur med ei venninn e. Badebuksa hadde hun tatt på seg hjemme under olabuksa. Sykkelhjelmen var på for at hun ikke skulle skade seg.

Kristin kom bare halvveis. I et skogholt på den øde veien ble hun overfalt og kvalt. Alle kan forestille seg marerittet hun må ha vært gjennom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Vi får aldri Kristin tilbake. Men med dommen som nå er falt, er en del av saken avsluttet: En person er knyttet til ugjerningen, og tingene begynner å komme litt på plass. Det var en lettelse at Kristins drapsmann var helt ukjent for oss.

Roar Juel Johannessen og datteren Linda fulgte en del av rettsforhandlingene i herredsretten i Larvik. For kona, Anne Elisabeth (42), ble det for tøft.

- Vi måtte psyke oss kraftig opp. Vi fikk se et ansikt på mennesket som nå er dømt for drapet på datteren vår. Vi er forberedt på at det kan bli en ny runde i lagmannsretten. Da har det antagelig gått tre år før en endelig dom er falt etter at Kristin ble drept.

- Tanker om hevn?

- Det har jeg ikke lyst til å kommentere, sier faren.

Aldri ferdig

Livet på Mørk i Hedrum ble aldri det samme etter drapet. Men noe har ikke forandret seg: Rommet til Kristin står urørt - ranselen hennes er ikke åpnet. Katta til Kristin farer omkring som før. Men det tok lang tid før hunden Lady forstod at go'jenta aldri ville komme hjem.

- Hver dag sprang Lady ut for å møte Kristin når skolebussen kom. Hunden holdt på i et helt år før hun ga seg, forteller familien.

Tankene på Kristin er der hele tida, hver dag. Både Roar og Anne Elisabeth har byttet jobb etter ugjerningen. Men de har ikke tenkt å flytte fra bygda. Bygdefolket har slått ring om familien, som er lettet over at gjerningsmannen ikke kom fra nærmiljøet. Den dømte var en de ikke kjente. Det hjelper litt.

- Vi har fått god hjelp av familie og venner. Men det er rart hvordan enkelte andre har reagert. Vi har følt det som vi har hatt pest. Det er bekjente som har snudd seg på gata eller gjemt seg i en butikk når jeg har kommet. Det føles rart, ja, skremmende og skuffende. Det er folk som det er vanskelig å opprettholde kontakten med, sier pappa Roar.

Han har ikke mye til overs for den profesjonelle psykologhjelpen familien har fått.

- En natt ba vi om øyeblikkelig hjelp, men tidspunktet passet ikke. Da ringte jeg presten - noe jeg aldri trodde jeg skulle gjort - han kom på et kvarter!

TRØST: Hundene Kryssi og Lady er en trøst for pappa Roar Juel Johannessen (43) etter det grusomme tapet av datteren Kristin.