En hanske i Molde

Den trettende Bjørnsonfestivalen er i gang. Med Bjørnson selv svevende over hav og fjell.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MOLDE (Dagbladet): «Høyeste kvalitet, internasjonal orientering og politisk engasjement.» Slik formulerer Bjørnsonfestivalens grunnlegger og ærespresident, Knut Ødegård, de tre grunnleggende kriteriene for festivalen, som nå går av stabelen i Molde.

Ødegård skriver i den nystiftede festivalavisa «En Handske», en tittel som ble foretrukket i konkurranse med for eksempel «En Fallit» eller «Over Ævne». Ødegård, som til manges overraskelse avsto fra å holde tale under årets åpningsmiddag, skriver om «Bjørnsons modige og aldri hvilende kamp mot undertrykkelse og overgrep mot enkeltpersoner og folkeslag» - alt dette som tente gnisten og inspirerte til en festival i ånden etter «det bjørnsonske engasjement».

Bjørnsons tro på menneskets kraft er velkjent. «Menneskeheten kan alene frelses av det menneskelige,» skrev dikteren - han som så at «det minste og største løper i ett» og gjerne betraktet sitt virke under den videste synsvinkel:

Evighets avkom og frø er vi alle

Tankene har

røtter i slektenes morgen; de falle,

spørsmål med svar,

fulle av sæd

over den evige grunn.

Under himmelen som hvelver seg over fjorden, med den vide randen av fjell i bakgrunnen, går det an å bli minnet om «evigheten». Samtidig vet de som jobber med dette omfattende arrangementet at «Hvem ej kan bygge sit eget hus, / hva stort han bygger, går i grus».

BJØRNSON BLIR IKKE

glemt i det moderne og internasjonale programmet. Både i Nesset, der Bjørnsons far var prest fra 1838 - og i Molde, der Bjørnson gikk på skole, er hans profil synlig på seminarinnslag, omvisninger og foredrag, trolig toppet i morgen, når Bjørnsons look-a-like, Edvard Hoem, holder et dobbeltforedrag om bakgrunnen for dikterens oppvekst i Romsdalen. Her skal både slekta, bygdelivet, samfunnsideologien og «det åndelige klimaet» brettes ut før Hoem svarer på spørsmålet: «Kva var det som gjorde han til den han var?»

«For en åpenbaring en slik by var! (...) Folk gikk - tilmed uten lue på! - fra hus til hus, de talte også med hverandre fra trapp til trapp (...) Husene lå formelig og snakket med hverandre, så koselig og kameratslig så det alt sammen ut,» skriver Bjørnson-biografen Christian Gierløf om Molde. Store forhold. Men også små. I en billedtekst til et bilde av den såkalte Høsthaven står å lese: «Her svermet han med en ung skjønnhet, hvis foreldre nektet forbindelsen da han ikke var noget tess.»

Men tross alt: Det var i Molde Bjørnson erklærte: «Jeg vil bli dikter. Jeg vil ingen eksamener ta.»

Bjørnsonfestivalens

høye beskytter, prinsesse Märtha Louise, har ikke vært inspirert av Bjørnson når hun seinere i år bokdebuterer med et eventyr om sin bestefar. Hun har i det hele tatt ikke lest så mye Bjørnson, forklarte hun pressen på direkte spørsmål før åpningsmiddagen.

-  Men det var fint at han sto for noe og satte Norge på kartet. Han var bevisst at det går an å gjøre noe ute i verden. Et flott forbilde.

Og hans syner var som kjent store. I diktet «Romsdalen» minner utsikten ham både om Dante og Shakespeare, Aiskylos og Beethoven: «Vi står ved et verdensbulder; / den evige stillhet forstørrer synet / Dette er Romsdalens strie land! / Nå er jeg hjemme.»