En hard skole

Vi strekker oss etter dem. Men de henger høyt og er ofte sure.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR VOKSNE får brysk beskjed om at de ikke duger eller oppfyller forventninger, blir de ofte sykemeldt. Energien forsvinner. Selvbildet rakner. Følelsen av egen verdi får en knekk. Samfunnsutviklingen er heldigvis kommet så langt at problemet blir tatt på alvor. Leger, psykologer, tillitsvalgte, verneombud, advokater, familie og venner trer støttende til. Lovverket er utformet slik at evalueringen av arbeidstakere skal være skånsom og konstruktiv. Det gode belønnes med oppmerksomhet. Det dårlige forbigås i stillhet. Arbeidsledelse går ut på å utnytte ansattes ressurser på best mulig måte

NÅR SKOLEBARN fra 12-13-årsalderen evalueres er beskjeden kontant og nådeløs: 6,5,4,3,2,1. I min skoletid var framtidsutsiktene beseglet for mange før de var 14 år, gjennom den fryktede eksamen i sjuendeklasse på folkeskolen. De fleste ante hvor det bar etter å ha blitt kjent med sitt nivå helt fra 4. klasse. Møtet med de ulike symbolene er spenningsfylt. De forteller barna hvor gode de er, etter skolens målestokk. Og hvor dårlige de er. Symbolene utløser fryd eller skuffelse hos foreldre. De gir en pekepinn om barnets framtidige muligheter. De får kastemerket i panna. Eksamenskarakterer følger en hele livet. Da en berømt nå avdød jussprofessor, med 2.08 i karakter til embetseksamen, kommenterte sin sønns tilsvarende 2.35 (hvilket også er enestående godt i det faget) skal trøsten ha vært: «Alle kan ha en dårlig dag», ifølge anekdoten.

KARAKTERER er brutale greier. Særlig før man har utviklet psykologiske mekanismer som hjelper en til å føyse bort et nederlag. («Jeg er god på helt andre ting».). De er nærmest inhumane. For de trykker mer ned enn de løfter opp. Men de som bestemmer over slikt tåler så inderlig vel den urett som ikke angår dem selv. For det er ikke skoletaperne som utformer skolepolitikken.SKJØNT... Utdanningsminister Øystein Djupedal er sønn av en professor, men har selv gått i lære for å bli grafiker. Hans far, professoren, har garantert lyktes med karaktersymbolene på de ulike trinn. Grafikeren har ikke nødvendigvis det. Mange av etterkrigstidas store politikere er bevis på at det fins andre, gode evalueringsformer enn karakterer. Platearbeidere og forskalingssnekkere har oppnådd makt og forvaltet den med atskillig større klokskap enn dukser med glitrende eksamensresultater.

KARAKTERENE er en del av et samfunnsmessig ritual som anses nødvendig for å skille ut de «beste» fra de «middelmådige». Bare de beste kommer inn på lukkede studier. De gis rang, innlemmes i en elite og i profesjoner som gis en særskilt autoritet overfor andre. Bare de med den aller største innflytelsen, politikerne, slipper å vise sine karakterer. De får jobben på et annet, og bedre, grunnlag.

NÅ HAR BÅDE SV-statsråden og Elevorganisasjonen gått bort fra sin prinsipielle motstand mot karakterer. I stedet vil de endre på eksamensformen, slik at ikke alt henger på en god eller dårlig dag. Det må vel kalles et tilbaketog fra realpolitikere som møter den såkalte virkeligheten. Som Djupedal sa til Dagbladet etter en bratt start som statsråd: Livet er ikke for nybegynnere.