En hardere himmel

Det norske samfunnet er i ferd med å få mørkere trekk. Det er blitt mer hat, hevn og hardhet, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR FÅ DAGER siden brant Husebyparken asylmottak i Farsund. Brannen startet mellom 04.00 og 05.00 om morgenen, men alle ti som oppholdt seg i bygget kom ut i tide Etter at brannteknikere hadde undersøkt branntomta, konkluderte politiet med at brannen trolig var påsatt. En ukjent gjerningsmann hadde satt ti menneskers liv i fare, men ble saken raskt bare aske i mediene. Det brenner jo så ofte på asylmottakene. Noen branner starter innenfra, det er jo gjerne gamle bygninger med dårlige elektriske anlegg det er snakk om. Det har hendt at asylsøkere med mentale problemer har tent på selv, men langt de fleste brannene startes av ukjente. Oftest blir sakene bare henlagt. Nattegjester med hat i hodet og bensinkanne i neven ofrer vi ikke mye energi på i vår tid.

DEN SOM HAR levd i mediene noen tiår, merker at tonen i det offentlige ordskiftet er blitt mørkere og ofte hatefull. Skjellsordene sitter løst, beskyldningene hagler og karakteristikkene smeller i veggene. I justissektoren har hevnprinsippet langt høyere status enn nåde og rehabilitering. I deler av ungdomsmiljøet er ære og respekt begreper som forsvares med skytevåpen, kniv eller bare nevene. Vi har relativt få drap i Norge, men kvinneandelen blant ofrene er oppsiktsvekkende høy i internasjonal målestokk. Urovekkende mange alminnelige, norske menn takler ikke samlivsbrudd, og griper til kniven eller hammeren. Slik er det nordiske æresdrapet. I det mer rutinerte kriminelle miljøet øker volds- og våpenbruken. Også på innsida av de pene villaene stiger aggresjonen: der pusser man advokat på podens klasseforstander, naboen eller den personlige aksjemekleren når konflikter oppstår. Det knapt noen tilfeldighet at tidas ikon er den iskalde, teknologikompetente hevneren Lisbeth Salander fra Stieg Larssons kriminalromaner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET GÅR ET SINNE over landet, men det er uklart om tendensen er ny eller om vi bare har oppdaget den på grunn mer demokratiske medier, herunder Internett. Trolig handler det om flere tendenser som løper parallelt. Noen tiår med høyrebølge og markedsstat har markspist det folkelige samholdet som før ga seg utslag i et levende organisasjonsliv og høy deltakelse i politiske og kulturelle prosesser. I dag søker vi ikke rettferdighet sammen med andre i politiske aksjoner. Vi går heller til retten for å håndheve våre individuelle rettigheter som jo er lovfestet. Dessuten har en ny, stor gruppe som før var taus, meldt seg på i debatten. Det handler om hundretusener av mennesker som i tiår var politisk umyndiggjort av ulike eliter, men som nå glefser tilbake, som regel med en fot i Fremskrittspartiet.

Kampen mot etablering av asylmottak er en gjenganger når den nye aggresjonen viser sitt ansikt. Bare de aller fattigste utkantkommunene ser seg nødt til å si ja. Ellers er holdningene nokså samstemte: heller fengsler og sinnssykehus enn boliger for folk fra fremmede land. Det var denne kraften som utgjorde energien i hijabsaken og som skremte politikerne opp i trærne. Der sitter Ap’s partisekretær Martin Kolberg og holder Siv Jensen i hånda mens de skjelver av skrekk for at «radikal islam» skal overta landet. Det gir bekymring med tanke på hvordan våre politikere vil reagere når vi en gang står overfor en reell og konkret trussel mot vår samfunnsform. La oss håpe de ikke er like lettskremte da.

JUSTISSEKTOREN er en annen arena som langt på vei er blitt politisk ensrettet. En sentral tendens er ropet på høyere straffer og lavere terskler for fellende bevis (bl.a. i sedelighetssaker). Det som ofte ligger bak er en ny rettsoppfatning hvor straffens lengde eller form er løsrevet fra samfunnets dypeste behov: Å hindre at lovbryteren på nytt begår kriminelle handlinger. Mens en straffesak egentlig er samfunnets oppgjør med den mulige lovbryteren, er den i økende grad blitt arena for personlig rettferdighet og ære. Det kan virke som om ofret ikke får ære eller oppreisning med mindre gjerningsmannens straff er maksimal. Her beveger vi oss bakover i historien, omtrent til norrøn tid. Da er kanskje ikke så rart at det er null politisk oppmerksomhet om tilbakefallsprosenten blant dem vi putter i fengsel (omtrent halvparten begår nye lovbrudd). Tenk om vi satset mer her, og imellom ga litt ros og oppmuntring til de mange heltene som jobber i kriminalomsorgen. I stedet velger vi å bevæpne politiet og avskaffe juryen.

På slike måter bygger vi dag for dag en hardere himmel over våre liv og det menneskelige fellesskapet. Vi liker å gi mediene (eller utlendingene) skylden for utviklingen og krever at skoleverket skal rette opp det som er skjevt eller leit. Denne kombinasjonen av hardhet og enfold er en farlig mikstur.