En hellig ånd?

Regjeringens utenrikspolitiske retorikk tar mer og mer form av gode gamle dager, den gang landsmoderen het Gro, og all utenrikspolitikk skulle kompensere for det problematiske utenforskapet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ikke det at EU-medlemskap står på dagsordenen. Men innflytelse gjør det, og Norge skal gjennom Bondeviks gamle gudbarn OSSE ha intet mindre enn «en hånd på rattet når rammebetingelsene for det framtidige samarbeidet mellom organisasjonene (NATO og EU) skal fastsettes». Og ship ohoy, og en flaske med ånd. For her kommer vi. Fra Norrrge.

Det er Norges overtakelse av formannskapet i OSSE neste år som fikk utenriksministeren til å svinge seg torsdag i et foredrag til minne om Johan Jørgen Holst. For de utenrikspolitiske ambisjonene er - i det minste på det retoriske planet - ikke blitt noe mindre. Ambisjonene er bare forankret i OSSE, og ikke i det problematiske EU. Og mens vi har denne hånden på rattet: Hvor skal vi styre? Hva er regjeringens Europa-politikk? Vil Norges formannskap i OSSE få noe å si for Norges nærområder? Og hva blir egentlig vår innflytelse?

  • Bare én ting er klart. Innflytelsen Norge får gjennom OSSE vil være avhengig av hvilken rolle Norge klarer å spille i organisasjonen. Og selv om forventningene til Norge er store i OSSE-hovedkvarteret i Wien, så er oppgavene formidable og jobben som må gjøres, svært vanskelig. Ikke bare det. Jobben blir bare vanskeligere og vanskeligere.
  • Situasjonen i det urolige Kaukasus lå lenge an til å kunne bli en suksess i Norges formannskapstid. En fredsavtale om det omstridte landskapet Nagorno Karabakh, som ligger i det muslimske Aserbajdsjan, men er bebodd av kristne armenere, lå på bordet i vinter. Men da Armenias president Levon Ter Petrosian ga sin tilslutning til planen, ble reaksjonen i Armenia så voldsom at han måtte gå. For noen uker siden ble nasjonalisten Robert Kotsjarjan valgt til ny president. Og Norges muligheter til å innkassere en vesentlig triumf som leder av OSSE, ble vesentlig svekket.
  • I det politiske jordskjelvbeltet mellom nord og sør, mellom kristendom og islam, som Kaukasus er, sitter 15 vestlige gisler, blant dem to svenske misjonærer. Av russiske gisler er det trolig flere hundre. Gislene er ikke først og fremst politiske gisler, men kalkulerte inntektskilder for gisseltakere som ofte er hardbarkede kriminelle i lovløse land. Det er i dette miljøet Norge skal lede arbeidet som politisk brubygger. Det er hit vi skal sende delegasjoner og faste representasjoner for å rapportere om den politiske utviklingen. Selv FN stilte spørsmålstegn ved sin egen tilstedeværelse i regionen da ti av organisasjonens ansatte ble tatt som gisler i Georgia i februar. Alt tyder på at de politiske triumfene vil sitte langt inne i Kaukasus, også under den norske formannskapsperioden i OSSE til neste år.
  • En realistisk vurdering tilsier at Norge som OSSE-formannskap nok har en hånd på rattet, men at vi ikke kan bruke den til å svinge i verken den ene eller andre retningen. Grunnen er at vår rolle vil være å søke kreative kompromisser mellom makter mye større enn oss. Norge vil altså ikke ha noe å si for retningen på politikken når det nye europakartet tegnes. Vår rolle vil være å forsøke å hindre at arbeidet stanser opp i uløselige knuter når stormaktsinteresser og lokale konflikter stanser all politisk framgang.
  • Og det er omtrent der det er realistisk at Norges ambisjoner ligger. For Norges nærområder vil OSSE-formannskapet neppe bety noe særlig. En svært erfaren kjenner av europeiske politiske prosesser sier det slik til Dagbladet: «Som OSSE-formannskap vil Norges innflytelse i for eksempel Østersjøområdet være betydelig mindre enn den Sverige vil ha som menig EU-medlem.»
  • På ett punkt vil OSSE-formannskapet kunne spille en rolle. Europeiske kriser vil gjøre Russlands utenriksminister Jevgenij Primakov til en hyppig samtalepartner for Knut Vollebæk. Det betyr at Vollebæk kan ta opp saker som er i Norges interesse i forhold til vår store nabo i øst. Men som han selv klokt påpekte i sitt foredrag: «Skal vi komme helskinnet fra de utfordringene OSSE-formannskapet vil medføre, er det viktig å ha klart for seg at vi ikke kan bruke det til å markedsføre norske hjertesaker». Nei vel, nei. For det er i beste fall en mer eller mindre hellig ånd vi kan tilby Europa.