En helt nødvendig debatt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dambisa Moyo har besøkt Norge og landet som er verdensmester i utviklingshjelp. Den unge økonomen fra Zambia, som har utfordret den vestlige verden med den bistandskritiske boka «Dead Aid», tok turen til Norge etter invitasjon fra miljø- og utviklingsminister Erik Solheim. Og Solheim fortjener skryt for viljen til å ville ta en helt nødvendig debatt, selv om den sikkert irriterer langt inn i egne departementale rekker. Like sikkert vekker Moyos bastante påstander om utviklingshjelpens elendighet raseri hos folk i hjelpeorganisasjonene. Hun mener at utviklingshjelpen som er gitt de siste femti åra har løftet ansvaret fra afrikanske lederes skuldrer; særlig fordi hjelpen strekker seg inn i en uendelig framtid. Hun misliker like mye at kjendiser fra den angloamerikanske pop- og filmstjerneverdenen skal fortelle hvordan Afrika skal reddes. Det er det landenes ledere som forplikter å gjøre. Punktum.

Det er mulig Bob Geldof og U2s Bono mener noe om hvordan Norges pensjonsfond burde forvaltes, men så langt har de overlatt det til norske myndigheter. Dambisa Moyo har klart kunststykket å skrike like høyt som Geldolf og Bono. Forskjellen er at Moyo selv kommer fra kontinentet det handler om. At hun er en talefør økonom utdannet ved universitetene Harvard og Oxford, er ung, kvinne og svært vakker og elegant øker medieinteressen for henne. Slik fungerer media på godt og vondt. Det positive er at debatten om hvordan fattige afrikanske land best kan hjelpes til å hjelpe seg selv igjen blir løftet fram. Og Moyo sier selv at hun har en eneste vinkel – den økonomiske. Budskapet er at utviklingshjelp ikke virker etter sin hensikt: snarere tvert imot.

Det har ikke vært mangel på kritiske forskningsrapporter og like kritiske bøker om utviklingshjelp de seinere åra. I Norge har historiker og forskningsleder for Senter for utviklingsstudier, Terje Tvedt, vært i kritikernes fremste rekke. Tvedt har skrevet om sammenvevingen av norsk utenrikspolitikk og norsk utviklingshjelp. Noe som igjen har ført til så kompakt enighet om tankegangen rundt norsk freds- og utviklingspolitikk at vitenskapelig utforskning av disse oppfatningene er blitt oppfattet som ren undergraving av selve prosjektet. Uten sammenlikning er Dambisa Moyos syn på utviklingshjelp også et forsøk på å rykke tradisjonell tankegang om bistand ut av vante spor, selv om hun av mange avvises som overflatisk, vestlig nykonservativ og med klokkertro på markedsliberalisme. Hennes tro på at afrikanske land kan tiltrekke seg store private investeringer er etter Erik Solheims mening latterlig, særlig etter at finanskrisa var et faktum. Han valgte likevel å invitere Moyos til Norge fordi behovet for ansvarlige og velfungerende stater i Afrika er et viktig samtaleemne. Og Solheim er ikke fremmed for at bistand kan bidra til å skape stater som ikke fungerer. Seniorforsker Arne Tostenson ved Chr. Michelsens Institutt beskriver Moyos bok som en merkelig blanding av kynisme og naivitet og mener den ikke er viktig, mens Moyos tidligere lærer, den britiske sosialøkonomen Paul Collier, som også har vært direktør for utviklingsforskning i Verdensbanken, mener Dambisa Moyo har vesentlige innspill i en like vesentlig debatt.

Dilemmaene står i kø. Ikke minst for Erik Solheim. Han besøkte nylig Zimbabwe for å finne ut hvordan Norge kan bistå landets samlingsregjering selv om den gamle diktatoren, Robert Mugabe, fortsetter som landets president. Zimbabwe er landet som var Afrikas håp og som er endt opp som en sammenhengende katastrofe takket være vanstyre, maktmisbruk og korrupsjon. Hvordan skal man hindre at dette fortsetter? Og hva må det internasjonale samfunn gjøre for å hjelpe et folk i ytterste nød? Det blir ekstremt vanskelig å finne svarene.

Det er ingen grunn til å opphøye Moyos argumenter mot utviklingshjelp til den nye sannheten. Poenget må være å ta de grunnleggende argumentene hennes om manglende ansvar hos afrikanske ledere så alvorlig at debatten om utviklingshjelpen til Afrika snart kan komme ut av gamle spor. Moyo er en afrikansk stemme fra generasjonen som ikke opplevde gleden og framtidstroen etter frigjøringen fra koloniveldet i 60-og 70-åra. Hun har vokst opp i utviklingshjelpens tid og ser nå unge mennesker med og uten utdanning ikke være i stand til å skaffe seg arbeid i hjemlandene. Hun ser at man ikke har klart å bygge en så stor middelklasse at demokratiets nødvendige institusjoner er på plass. Korrupte regjeringsledere har klart å overlate helse, utdanning og andre statsbyggende institusjoner til hjelperne fra Vesten på ubestemt tid, ifølge Moyo. Det bør oppfattes som interessant og ikke som en fornærmelse. Det er smertefullt for mange som har opplevd at de har vært i det godes tjeneste, men i stedet for å ta det personlig, er det viktig å se at Moyo nå puster liv i en debatt som det politiske Norge ikke kan overlate til Fremskrittspartiet.