En helt nødvendig uro

Det hviskes stadig høyere: kritisk journalistikk kan ikke bringe de døde tilbake. Men er det best å folde hendene? spør John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TERRORANGREPET på Serena Hotell i Kabul tok livet av Dagblad-journalisten Carsten Thomassen og såret diplomaten Bjørn Svenungsen. Thomassen får vi aldri tilbake, Svenungsen er heldigvis blant oss. Attentatet var det første terroranslaget som noen gang har rammet en offisiell norsk delegasjon i utlandet. Selv om Norges utenriksminister ikke var et utpekt mål, er hendelsen en påminnelse om at også små land og deres borgere kan nås av selvmordsbombere og væpnede aktivister. Det er heller ikke lenge siden den norske ambassaden i Damaskus ble brent ned av rasende demonstranter. Den gang var en karikaturtegning nok til å tenne ilden.

I EN LITEN NASJON som den norske gjør slike hendelser sterkt inntrykk. Det skal de gjøre så lenge vi setter livet og friheten høyt. Mer langsiktig enn sorgen er arbeidet med å kartlegge og analysere hva som skjedde. Det gir grunnlag for lærdom som kan gjøre oss bedre rustet til å håndtere situasjonen når det smeller neste gang. For det vil det gjøre. Den vestlige verdens bunnløse mistro til egne verdier, er i seg selv en effektiv invitasjon til terrorisme. Det er en viktig grunn til at vi ikke skal la vår uro følge kisten i graven. Tvert imot skal den brukes aktivt for å skape ny kunnskap og forståelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DERFOR ER DET dypt forstemmende når det nå stiger et rop om taushet rundt hendelsene i Kabul. Som vanlig er den tidligere forleggeren og NRK-veteranen Andreas Skartveit verst. Fra før har han flere Norgesmesterskap i tildekkende moralisme. Derfor er det ikke uventet at han vil bli spart for "gransking, kommisjonar og rapportar". I Skartveits hode er dette bare omskrivninger for jakten på en skyldig. I Klassekampen hevder Anders Horn at Dagbladet bearbeider sorgen ved å bore i skyld og ansvar. Også generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, sier til NTB at det blir feil å fordele skyld og uskyld.

DENNE TYPE KRITIKK, og ikke minst dens undertekst, er foruroligende. I min bok står det skrevet at det er pressens oppgave å beskrive og granske viktige hendelser og handlinger. Når det er berettiget er det også medienes plikt å fremme kritikk og plassere ansvar. I tilfellet Kabul er ikke ansvaret for dødsfall og lemlestelser vanskelig å plassere: Det hviler i sin helhet på terroristene. Ingen har hevdet noe annet. Likevel kan ikke det føre til at vi senker bommene for alle andre spørsmål som hendelsen reiser. Det handler om noe så viktig som å være bedre forberedt neste gang katastrofen inntreffer.

DET ER EN DYP krenkelse å antyde at Dagbladet forsøker å gjøre utenriksminister Jonas Gahr Støre ansvarlig for Carsten Thomassens død. Tvert imot har vi opplevd Støre som medlevende, åpen og tilgjengelig. Det er ingen grunn til å reise tvil om at han ærlig ønsker å kartlegge det som skjedde og trekke lærdommer av det. Et slikt utgangspunkt skal likevel ikke være noe hinder for at mediene forsøker å belyse og oppklare spørsmål som ikke har fått svar. Når de hemmelige tjenestene og tre departementer gransker seg selv, er det naturlig å være kritisk og undersøke om dette er tilstrekkelig. Å betegne det som sorgarbeid eller heksejakt på skyldige, er langt utenfor målet. Behovet for uavhengig gransking har vi erfaring med. Etter Tore Tønnes dødsfall gjennomførte Dagbladet en kritisk undersøkelse av eget arbeid, samtidig som vi medvirket aktivt til at saken ble gransket av en uavhengig kommisjon oppnevnt av Norsk Presseforbund.

FRA SIN MYKE lenestol refser Andreas Skartveit journalister og politikere "som sit trygt og godt heime og fortel kva som skulle vore gjort der og då.". Han legger til at det ikke er første gang, og bruker tsunamien som eksempel. For oss som vandret blant 1200 oppsvulmede lik på tempelplassene i Khao Lak, fortonte det seg nokså annerledes. Vi syntes det var sterkt påkrevd at det norske beredskapsapparatet ble gjennomgått med kritisk blikk slik at det kunne forbedres. Det var også oppfatningen blant de etterlatte. Endringer ble foretatt, og det var det nye beredskapssystemet i UD som trådte i kraft her hjemme da bombene smalt i Kabul.

TERRORANSLAGET i Kabul var en politisk handling. Slik skal det forstås og håndteres. Spørsmålene om sikkerheten rundt den norske delegasjonen er derimot ikke politiske. Den uro som driver oss har når det gjelder dette, har derfor ingen politiske motiver. Vi må vite for at vi kan lære.