En helt

«Takk til min russisklærerinne for syltetøyet.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RUBEN GALLEGO ble født i Sovjetunionen i 1968. Han kan ikke gå eller bruke armene. Han er så forkrøplet av cerebral parese at han måtte bli igjen på sykehuset etter fødselen. Så ble han overført til et av statens barnehjem. Mor fikk høre at gutten var død. Mors far var leder for det spanske kommunistpartiet, og dro til Paris da Franco tok makten etter borgerkrigen. Datteren sendte han til Moskva. Hun ble gravid med en ung student fra Venezuela og fødte Ruben. Etter kort tid stakk faren av. Den mektige morfaren, han var tett på både Stalin og Brezjnev, grep heller ikke inn. Ruben vokste opp som foreldreløs og sterkt funksjonshemmet under et regime som tok livet av mennesker som ikke kunne gjøre nytte for seg.

MEN 5. APRIL kommer han sammen med sin mor og sin halvsøster til Oslo. Med fly fra Frankfurt. Han er invitert av Kagge Forlag og Norsk PEN. Ruben Gallego overlevde Sovjets barnegulag. En ung kvinnelig pleier tok til slutt 25 år gamle Ruben på ryggen og slepte ham ut av gamlehjemmet. Da hadde han så vidt unngått å dø på en madrass i sin egen avføring i løpet av uker. I dag er han forfatter. Han kan bevege to fingrer. Hans første bok «Hvitt på svart» er oversatt til mange språk og har vunnet den mest prestisjetunge russiske litteraturprisen. Dagbladets Peter Normann Waage har oversatt den til norsk. Ruben Gallego kan verken bruker armer eller bein, men han har fortalt at han gleder seg til å møte sin forlegger, den berømte fjellklatreren og polarhelten Erling Kagge. Jeg tror han synes de er to alen av samme stykke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER IKKE uvanlig å sette bort de mest hjelpeløse og brysomme individene, stue dem sammen under elendige betingelser og vente til de dør av seg selv. Verden er full av landområder, bydeler, leirer og lukkede institusjoner beregnet på dem som defineres ut av fellesskapet. Riktignok er konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen et 60 år gammelt museum. Men USA har nettopp avviklet dødsstraff for lovbrytere under 18 år. Her hjemme forbereder myndighetene billighetserstatning til dem som overlevde norske spesialskoler og barnevernsinstitusjoner fram til 1970-åra. Og i Russland deler kattestore rotter fortsatt barnehjemsgolv med barna uten bein og armer. Nå og da stikker et vestlig TV-team kamera innenfor døra der de elendigste barna er innelåst, til grøss og gru for oss i TV-stolen. Men Ruben Gallego er ikke offer og TV-mat. Han skriver selv.

NØKTERNT OG UTEN sentimentalitet skriver Gallego om livet. Tematikken er universell. Om kjærlighet og ensomhet, om håp og trøst, om angst, om døden, misunnelsen og vennskapet. Det spesielle er at Gallegos fortellinger stort sett foregår i golvhøyde på barnehjem og gamlehjem i Sovjet-tida. Fortellingen «Sykkel» finner sted om natta, etter at de voksne har forlatt sovesalene og barna ligger i mørket og kan prate om hva som helst. Denne natta snakket de om foreldre. Ingen drakk vodka eller sloss. De snakket om foreldre og jeg-personen bare lyttet. Han hadde ikke noe å si. Barna småkranglet om hvem som hadde de beste foreldrene. Den aller-aller beste. Som faren som lot være å drikke seg full to uker på rad for å kunne kjøpe noe fint til sønnen, noe like fint som sykkelen naboen hadde kjøpt til sin sønn. Etter flere edru ekstravakter kjøpte han en radio. En radio? Ja. «En fin radio. Mye finere enn en sykkel. En sykkel er forresten bare en metallgreie med to hjul, ikke noe annet.» Vi aner forundringen spre seg fra seng til seng. Finere enn en sykkel? Inntil saken var opplagt. Radio er en skikkelig ting. End of story. Alle barna uten armer og bein var enige i det.

SÅ NØKTERNT skriver Gallego at denne stunden i nattemørket ligger som et lite tøyhjerte mellom permene. Jeg var en gang på et studenthjem i Moskva og ble flau over hvor ekkelt jeg syntes alt var. Maten, det kalde vannet i dusjen, den rustne heisen, forfallet, veggene som flasset, de rosa plastgardinene, det slimete egget på den skitne tallerkenen. I Gallegos adjektivløse univers trekker det fra alle vinduer. Det lukter piss og spy. Det uføre barnet slipper seg ned fra senga på det iskalde golvet for krype den lange korridoren til do, dunker hodet inn i døra til pleierne som sover og ikke våkner, kryper videre, gjør sitt fornødne i ei potte, kryper tilbake og trekker dyna ned fra senga, med tennene, trekker den over seg og blir liggende på golvet til noen finner ham neste morgen. Det er vinter og vinduene i korridoren står åpne. Snøen driver inn og blir liggende.

MENNESKER ER aldri sin sykdom eller sitt avvik. Ruben Gallego har bodd flere år i Spania og takker sin mor for livet. Når det gjelder VM i vanskelig barndom, er Gallego i finalen sammen med svært mange andre. Men Gallego takker for hjelpen underveis. Slik bestigerne av Himalaya ikke kommer til topps uten et lag av bærere og kjentfolk, ærer Gallego sin russisklærer på barnehjemmet fordi hun hadde med seg syltetøy, sine etter hvert to koner som ga ham hver sin datter - og en spesiell takk til døtrene for at de er. Han har mye å takke for. Han fant igjen sin mor og fikk en halvsøster. En rik dame spanderte en elektrisk rullestol på ham. Han har skrevet enda ei bok.

HVIS GALLEGO fortsatt bodde i Russland, ville han neppe ha kommet til boklanseringen i april. Bosatt utenfor Schengen-landene ville Gallego vært å anse som en potensiell asylsøker som sikkert vil utnytte mulighetene som ligger i systemet, og som derfor må forsere et skjemavelde som er ment å holde de uvelkomne utenfor. Han som kommer for å fortelle om å være utenfor. Ironisk, ikke sant?