En herlig familie trår til

«The Castle» griper på sitt vis rett inn i Gardermo-debatten. Den er bare utrolig mye morsommere, en real oppstiver av en film.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det aktuelle «slottet» er ikke annet enn den australske familien Kerrigans hjem, beliggende fem meter fra rullebanen på Melbourne flyplass. Pappa Kerrigan (Michael Caton) synes det er et strålende sted å bo. At miljøet består av flystøy og kraftledninger, er for ham bare et tegn på fornuftig framskritt og utvikling.

Mor steller hjemme og lager stygg keramikk mellom slagene, eldstesønnen sitter i fengsel, men familien på seks elsker hverandre høyt, vil ingen noe vondt og koser seg med ølturer og lite gjennomtenkte utbyggingsplaner for boligen. Idyllen blir kraftig forstyrret av det offentlige, som vil rive husene rundt flyplassen og bygge den ut. Den lille mann står altså mot selveste staten.

Det har vi sett før, men vi har ikke sett Kerrigan-familien. Heller ikke Sitchs velkomponerte film, hans ofte styrtmorsomme persontegninger og fantasifulle komikk.

«The Castle» gjør narr av sider ved den australske folkekulturen. Du har sjelden sett styggere grilldresser eller verre innredning. Men den gjør det elskelig omsorgsfullt. Vi ler med og ikke av, mens holdningen i utbyggingssaken er klinkende klar.

«The Castle» fikk helt fortjent Gledessprederprisen i Haugesund. Unn deg denne.