En historisk nominasjon

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tirsdag kveld kunne Barack Obama erklære seg som demokratenes presidentkandidat foran valget i november. Han ble båret over målstreken av en rekke partiledere som etter tur erklærte at de støttet hans kandidatur. Den samme kvelden som han sto foran 18 tusen jublende og begeistrete

tilhengere, tapte han det ene av de to siste

nominasjonsvalgene med klar margin opp til

senator Hillary Clinton.

Barack Obama, sønn av en svart far fra Kenya som han aldri kjente, og en hvit mor fra Kansas som «har gjort meg til den jeg er i dag», er en historisk kandidat. Han er den første svarte kandidaten som blir nominert av et av de to store partiene i USA.

Dersom han vinner over John McCain vil han bli USAs første svarte president som vil skrive et

viktig nytt kapitel i den dramatiske frigjøringshistorien til de afrikanske slavene som ble fraktet over havet stuet ned i seilskipenes lasterom der det alltid var store svinn før de gjenlevende varene kunne omsettes på auksjoner i Louisiana,

Mississippi, Alabama og Georgia.

Dette er det historiske perspektivet på det som skjedde i St. Paul, Minnesota på tirsdag. Det er også en del av den underliggende svakheten ved Obamas kandidatur. Han er en ukjent størrelse i ukjent farvann. Meningsmålerne fanger ikke opp fordommene som velgerne ikke åpent vil

vedkjenne seg. I meningsmålingsbransjen kalles det «Bradley-effekten» etter et valg i Los Angeles der kandidaten lå høyt på meningsmålingene foran valgdagen, men tapte stort etter at velgerne

i avlukket hadde stemt etter sine fordommer.

Mot ham står John McCain som hvis han vinner vil være den eldste presidenten noensinne. Han står i spissen for et parti som George W. Bush har kjørt i grøfta og som McCain vil holde på så mange armlengders avstand som det er mulig å anstendig i en valgkamp. De er to svake kandidater som går inn i en lang valgkamp der utfallet er umulig å spå.