En historisk smell

Det er noen norske gutter som er blitt rike på fotballspillet sitt, og vi har for lengst lært oss å unne dem hver krone. Men unner de oss fortsatt å se at også norske gutter kan vinne fotballandskamper?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MENS det norske fotballandslaget overvintrer i den mørkeste tabellkjeller i VM-kvalifiseringsgruppe 5, blant armenere, walisere og andre folkeslag vi knapt husket drev med denne sporten, spilles avskjedsforestillingen om Det Aller Største Norske Fotballeventyret.

24. mars er det definitivt over. Da kommer gruppeleder Polen til Ullevaal, og sender oss ut av VM-kampen.

Innen den tid er kanskje også detaljene klare i avtalen som skal regulere markedsrettighetene mellom landslagsspillerne og Norges Fotballforbund, uten at du skal bry deg om å forstå akkurat den teksten.

Dette er verken advokatenes, rådgivernes eller markedsførernes sak, og den dreier seg derfor heller ikke om detaljer. Snarere tvert imot. Norsk fotball er i ferd med å gå på en historisk smell.

NOE ANNET er knapt å vente med en lagoppstilling der stjerner som Ole Gunnar Solskjær, Tore André Flo og Steffen Iversen sist uke lot seg erstatte av trioen Jim Solbakken, Rolf Nereng og Gunnar Martin Kjenner. Men det er ingen grunn til å lage moro på bekostning av advokater og medierådgivere i fotballklær. Sånt tar de betalt for å gjøre selv. Og uansett havner regningen snart hos oss som er glade så lenge herrelandslaget vinner.

Det er kanskje til pass. Vi er mange som lenge har levd godt på det norske fotballeventyret. Et titall skolegutter er blitt millionærer, like mange jenter er blitt olympiske mestere, Fotballforbundet har bygd et marmortempel på nedslitte Ullevaal Stadion, alle avissalg og TV-rekorder er slått, en eksstatsminister er blitt evig folkekjær via straffesparkkonkurranser, og en stusslig pengefyrste er kronet som kulturbærer fordi han ga hjembyen sin en fotballbane.

På knapt et tiår har nordmenn gått til værs på fotballrus. Vi fra sportens bunnslam ble plutselig ranket rett bak Brasil. Da går det an for noen hver å stikke tåa i bakken. Selv et fotballeventyr har noen sider med virkelighet.

VIRKELIGHETEN er historien om hvordan Norge ble en fotballnasjon. Den handler om systematisk utviklingsarbeid i forbund, kretser og klubber for å lære hvordan gutter og jenter skal bli best til å spille fotball, skolering av trenere og innføring av en nasjonal spillestil tuftet på det beste av norsk enhetstradisjon.

Drillo lærte hva som er mulig å oppnå når 11 individuelle viljer blir tøylet til felles beste. På kort tid satt faguttrykk som «sideforskyvning» og «breakdown» som folkets ABC.

Men lærdommen forsvant fort. Kanskje var det lettere å dosere dugnaden og fellesskapets goder i økonomisk usikre tider tidlig på 90-tallet, eller kanskje hørte elevene på landslaget bedre etter den gangen de både var klubb- og Porsche-løse?

Skjønt det siste stikket er for billig. Landslagsspillerne var slett ikke de første som glapp kjernen i suksesshistorien. Alt under Norges første VM-sluttspill i 1994 begynte fotballpublikummet selv å kreve felles triumfer med individuell stil uten å forstå at de krevde det umulige.

Kanskje noen av publikum til og med husker tilbake til sist sommer? Den gang ville en samlet nasjon ha dagens kontrakt-skeptikere Solskjær, Flo og Iversen på banen samtidig til den siste avgjørende EM-kampen.

Tre individuelle spiss-stjerner ble lansert som redningen for Norges ære, tilsynelatende uten tanke på at landslaget aldri hadde vunnet på denne måten. Norske fotballtriumfer fra Drillo-tida har alltid kommet på felles styrke.

ETTERPÅ har vi lært at Ole Gunnar Solskjær offentlig måtte drikke Cola i stedet for Pepsi for i det hele tatt å få være med på dette mesterskapet. Det er i sannhet store ofre fellesskapet krever av idrettsheltene.

For store, ifølge sist ukes meningsmålinger, der Solskjærs krav om individuell valgfrihet får mer sympati enn Fotballforbundets krav om dugnad.

Sånn har vi fått de heltene vi vil ha. De rike skal bli rikere og de frie skal bli friere. Hamskiftet i det norske samfunnet har for lengst nådd fotballandslaget, og i det spillet scorer stjernespillere, advokater og rådgivere i samme mål.

Først på Ullevaal 24. mars får vi alle se at det endte med et historisk selvmål.