En hjemløs ånd

Det var ikke solformørkelsen forleden som gjorde at jeg tok fram fra bokhylla det gamle eksemplaret av «Mørke midt på dagen», Arthur Koestlers verdensberømte roman fra 1940. Jeg la boka ved siden av den like så berømte essaysamlingen «Guden som sviktet» fra 1950, hvor Koestler har åpningskapitlet. Gamle kjenninger fra en fjern ungdom.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I løpet av noen sommerdager hadde jeg derimot fått en slags intellektuell solformørkelse ved å bla gjennom en nylig utkommet murstein av en biografi om forfatteren, «The Homeless Mind». (David Cesarani, Heineman, London.) En av gudene våre fra femtiåra er i boka delvis framstilt som et fyllesvin, en notorisk bølle, hustyrann, koneplager, skjørtejeger som tvang flere av sine mange elskerinner til å abortere fordi han hatet barn; en voldtektsmann som ikke engang sparte sine nærmeste venners hustruer. Ja, noen har også påstått at han forledet sin langt yngre og friske hustru til å begå det doble selvmordet i 1983. Koestler selv var dødssyk.

Det er ikke noe ukjent fenomen at man hos korsfarere for humanitet og frihet oppdager en avgrunn mellom idealene og det private liv. Respektet kan synke en smule, men vi har selvfølgelig ikke rett til å bli ignoranter av den grunn. Plutselig slo det meg: Er Arthur Koestler glemt, er han også irrelevant som historisk person? Blar man gjennom Eric Hobsbawms allerede klassiske verk «Ekstremismens tidsalder», er han ikke ofret en fotnote. Men jeg kjenner få forfattere som kan sies å være sterkere knyttet til det 20. århundres dramatiske tidstavle enn Koestler. Det er hans samtidige, George Orwell, som huskes og fortsatt berømmes for sine to romaner, «Kamerat Napoleon» og «1984», ja, hvis forfatterskap og journalistikk nylig ble utgitt, i tjue bind.

Jødegutten fra Budapest, som behersket fem språk, fikk aldri noe fedreland. Den unge sionisten dro til Palestina, arbeidet på en kibbutz og ble journalist. Han fortrengte ofte sin jødedom. Han ble en troende kommunist og agent, men så med selvsyn i Sovjet guden som sviktet. Han kjempet på republikkens side i den spanske borgerkrigen, og satt i en av Franco-tilhengernes dødsceller i månedsvis, opplevde franske konsentrasjonsleirer og engelsk fengsel, før han fikk lov til å verve seg i den engelske hær. Da var han allerede en berømt journalist og forfatter.

Det var nærmest med engstelse jeg begynte å lese «Mørke midt på dagen» på nytt. Ville den nærmest makabre romanen om hjernevasken bak diktaturets murer fengsle like sterkt som før, binde leseren uten avbrudd til bokas siste side? Som kjent handler den om folkekommissær Nikolai S. Rubashovs arrestasjon og tilintetgjørelse, den er et ekstrakt av skjebnen til de tiltalte gammelbolsjevikene under 30-tallets Moskvaprosesser. Her finner du en fantastisk dialog, bokstavelig talt på liv og død, om mål og midler i politikken, om sannhet og kjærlighet og samfunnsorganisering, som Rubashov fører både med seg selv og med de avskyelige forhørslederne i torturkammeret.

De nærmest uforståelige tilståelsene av forbrytelser, som de gamle bolsjeviker umulig kunne ha begått, blir hos Koestler framstilt med en logisk og konsekvent intensitet og psykologi, som du aldri vil glemme. Nei, boka har ikke tapt seg. Så lenge diktaturer oppstår og eksisterer, vil den være like aktuell som i 1940. Det var dessverre ikke mange venstre-intellektuelle og vestlige kommunister som fikk en slik innsikt og klarsyn under sine russiske besøk før krigen som Koestler. Men det tok tid før boka fikk skikkelig gjennomslagskraft. Russerne hadde jo vært våre allierte. Det var en kort stund en slags russisk eufori. Men Koestler var den som startet den «kalde krigen», den fremste antikommunist blant venstre-intellektuelle. Mange spurte etter hvert om det ikke bodde en liten McCarthy i ham.

Herbert Tingsten møtte Koestler i New York i 1951 og i memoarboka fra 1963 finner vi noen skarpe observasjoner: «...logisk mani, monumental självsäkerhet, konservativ extremism och allmänt ursinne.» Dette var for øvrig trekk som Sveriges antikommunist nr. 1 også fant hos en rekke andre omvendte kommunister. Da Koestler i visstnok kjent stil begynte å flørte med Tingstens hustru, utartet diskusjonen seg til alminnelig kjeftbruk fra begge sider: «...drabbningen slutade med att han sent på natten, full och vild, störtade ut i mörkret för att enligt uppgift söka upp en dam bland sina bekanta.»

Koestlers biograf forlater absolutt ikke sitt objekt i rennesteinen, framhever hans genialitet som journalist og forfatter, ja, bøllen kunne også være sjarmerende, omtenksom og sjenerøs. Det splittede mennesket, den vandrende jøde, som til slutt søkte den store forklaringen, er selve sinnbildet på den hjemsøkte, hjemløse og oppbruddsvillige europeer i det 20. århundret. Når hans enorme produksjon kan være stuet vekk i magasinene, kan en av forklaringene være at han på slutten av sin produktive periode mistet sine gamle lesere da han i bok etter bok grublet over vår vitenskaps- og lærdomshistorie og endte med det som vi gamle hedninger kaller «okkulte fenomener», parapsykologi, telepati osv. Og om solformørkelser kunne han ha skrevet en diger bok.

Men det er som politisk bevisstgjører hans største og viktigste innsats ligger. Det nedfelte seg aldri med større mesterskap og større tyngde enn i romanen «Mørke midt på dagen», som amerikanere med Arthur Schlesinger jr. i spissen har kåret som århundrets 8. viktigste roman.