En hyllest til arbeidet

Arbeid har ikke lenger noen status. Det er kapital, ledelse og tastetrykk som skaper verdiene, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE SISTE UKENE har arbeid utenfor direktør- og styrerommene fått ny oppmerksomhet. Under den store operafesten – der alle gullfasaner i riket var samlet – fremsto bygningsarbeiderne som slavekoret i Verdis opera «Nebukadnesar». Fordi operasjef Bjørn Simensen er en ekte rev, kan nok den begivenheten også tolkes med en viss ironi. Vi har hyllet det modige og møkkete brannmannskapet som krøp i ruinene i den knuste boligblokken i Ålesund. Med fare for eget liv brakte de ut de døde. NRK har vist en TV-serie som viser hvordan ridderne av fiskebolleboksen bygger landet. Ikke minst har vi fått Lotta Elstads bok «En såkalt drittjobb» som dokumenterer rikdommens egentlige pris.

DESSVERRE ER NOK slikt bare forbigående gleder. En gang var det vanlig å hylle det arbeidende folket. Nå hyller vi den arbeidende kapitalen. Dens eiere forlanger at slike penger skal ha skattefrihet. I etasjen under finanskapitalen kommer den intellektuelle kapitalen som visstnok er enestående viktig for vår tid. Det pussige er at slik kapital alltid unntar kunnskap og kompetanse som mangler akademisk stempel. Den viktigste delen av intellektuell kapital er ledelse, som langt på vei blir vurdert som en selvstendig produktivkraft med krav på andel i verdiskapningen. Alle nivåer under dette får liten oppmerksomhet, og enkelte yrker er i praksis blitt sosialt usynlige.

DEMONTERINGEN AV arbeidets betydning er en utvikling som har foregått over flere tiår og i prosesser som har løpt parallelt. Viktigst er endringene i næringsstruktur og sysselsetting. Tyngdepunktet er flyttet fra tradisjonell industri og produksjon til servicesektoren. Utdanningsnivået har økt formidabelt. Dette har skapt inntrykk av at det norske folk er blitt en eneste stor urban middelklasse med tyngdepunkt hos akademikerne. I sin bok påpeker Lotta Elstad hvor feilaktig dette er. I 2006 var det til sammen 834 000 mennesker ansatt i yrker med krav til høyere utdanning fra akademia eller høyskoler. De var i mindretall. 166 000 var ansatt i kontoryrker, 574 000 i salgs- og serviceyrker, 64 000 var bønder eller fiskere, 266 000 var håndverkere, 170 000 var operatører eller sjåfører og 117 000 var ansatt i yrker innen rengjøring, renovasjon, vakthold, bud eller som hjelpearbeidere i industrien. Til sammen utgjorde disse 1 357 000 mennesker.

SLIKE TALL VISER at verdiskapningen ennå foregår på bred front og at den ikke alltid er resultatet av tastetrykk. Likevel er politikerne usikre i sin tolkning av de strukturendringer som pågår, og som bl.a. drives fram av globalisering og ny teknologi. Ikke minst er arbeiderbevegelsen og venstresida i dyp identitetskrise. Tvilen gjenspeiles i profilen på Jens Stoltenbergs to regjeringer. I den første var han Tony Blair med store planer for markedsmodernisering av offentlig sektor. I sin annen regjering likner han mer på Gordon Brown, dvs. at det føres politikk med en uklar venstretendens velgerne ikke forstår. Både Arbeiderpartiet og SV er usikre på verdien av sin historiske arv og søker havn i sentrum. Slik svekker partiene også sin rolle som talsmenn for arbeidets verdi og rett.

EN ANNEN FAKTOR som beveger verden i samme retning, er den nyfascistiske ledelseskulturen som har bredt seg til både privat næringsliv og offentlig sektor. Den gravalvorlige dyrkingen av enhver ledelsesfunksjon har selvfølgelig som hensikt å begrunne forskjellsbehandling når det gjelder lønn, status og rettigheter. Derfor har det utviklet seg en halvreligiøs bevegelse rundt alt som har med ledelse å gjøre. Her finnes en hel litteratur med hellige skrifter og en stor skare med konsulentprester som tilbyr alt fra skyting med pil og bue i villmarka til seminar om kvasipsykologiske hersketeknikker. Lederne er de nye heltene i vår tid, i hvert fall i sitt eget selvbilde. Derfor fortjener de opsjoner og andre gullputer med skreddersøm.

DET ER NOE UMÅTELIG trist over så mye forskjellsbehandling og usynliggjøring. Visst trenger landet gode ledere, helst folk som kan noe om feltet de skal bestyre. I like stor grad trenger vi folk som kan utføre oppgavene, dvs. de som graver tunnelene, betjener kundene i varehandelen, vasker gulvene, bygger husene og passer maskinene. Hva har skjedd med oss når selv ledende politikere snakker om drittjobber? Og hva dem som virkelig tror at det er kapitalen som arbeider? Til disse sier vi med dikteren Bertolt Brecht: Dere vil ikke ha framskritt, men forsprang.