En julefortelling

Skipsrederen og tiggeren.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET KAN være bortimot en kunst å formulere en perfiditet slik at den ankommer på grensen av injurielovgivningen. Eller det kan være utrolig effektivt å ty til et frontalt personangrep i ytringsfrihetens og den gode saks navn. Skipsreder John Fredriksen trigget åpenbart manges forargelse da han vippet en tusenlapp over til en av Oslos tiggere foran Theatercaféen i julebordrushet, med oppfordring til den narkomane om «å ta seg sammen». Vi har vært opptil flere som har brukt episoden, gjengitt i TV2-nyhetene, i kommentarer i avisa, noen som en illustrasjon til hvordan pengemakta kan te seg på det mest vulgære. Andre har benyttet anledningen til å belyse hvordan Fredriksen foran Theatercaféen denne kvelden knyttet an til selveste Søren Kierkegaard og tung filosofi rundt menneskets eget ansvar for sine valg og sitt liv.

EN SYMBOLMETTET scene, med andre ord, i den festlig opplyste juleby, med travle mennesker nedlesset med pakker i all hast mellom butikker og restauranter, og blant dem en feststemt skipsreder i godlune og en tigger med griseflaks. Han fikk en tusenlapp på rappen, som bør være ham vel unnt. Tilbake sitter vi med selve spørsmålet: Er det ekkelt at skatteflyktningene slenger almisser rundt seg, når de er hjemme på besøk fra skatteparadiset? Eller er det vakkert at Norges rikeste mann tar seg tid til å gi den stakkars tiggeren et godt råd om «å ta seg sammen» med på veien og dermed ansvarliggjør ham som et medmenneske?

Artikkelen fortsetter under annonsen

OM DETTE sier for eksempel superarbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen at det ville vært helt galt av ham å ikke stille krav til folk som mottar hjelp fra det offentlige, etter at han først hadde bedt sosialklienter og arbeidsløse om «å stå opp om morran», for å vise at den rødgrønne regjeringen ikke er ute etter å sy puter under armene på folk. Sånn sett tok Fredriksen bare en Super-Hanssen da han ba tiggeren om å ta seg sammen. Sånn sett sluttet østkantgutten Fredriksen seg til arbeiderbevegelsens beste tradisjoner om å gjøre sin plikt når man krever sin rett, før han vendte tilbake til gåsesteika på Theatercaféen denne kvelden.

OG FORDI dette ikke er et eventyr av H.C. Andersen, er selvfølgelig tiggeren intervjuet av Dagbladet, og gir oss svaret for egen del. Han oppfattet oppfordringen fra Fredriksen som en motivasjon til å bli nykter og takker skipsrederen som reddet jula hans. Av dette kan vi lære følgende: Kryss fingrene for at det skal gå bra med mannen som fikk tusenlappen. Kanskje fungerer det offentlige hjelpeapparatet godt nok, tålmodig nok og langsiktig nok til at mannen får sjansen til et liv med nye venner, familie, bolig og arbeid. Det er det viktige. Når det er sagt: Husk å kjøpe med deg et nummer av magasinet «=Oslo» som er på gata i dag for femte gang. Her spør redaksjonen om Oslo er blitt kaldere i takt med økende rikdom. Så kald at vi ikke bryr oss om dem som har det verst? Ellers tar Fredriksen hele opplaget.