En kirkefyrste driver politikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bare en firedel av kommunene har uttalt seg om kirke-stat-spørsmålet under høringsrunden om Gjønnes-utvalgets innstilling. Det er for vanskelig og for kontroversielt, sier ordførerne og overlater det hele til kirkeminister Trond Giske. For LO-leder Gerd-Liv Valla er det åpenbart ikke vanskelig. I en bisetning feide hun hele spørsmålet til side. Hun og LO er for fortsatt statskirke.

Dermed fikk også kirkeminister Giske den støtte han trenger fra den tunge delen av partiet til å manøvrere partiet og regjeringen i retning av et standpunkt som opprettholder statskirkeordningen. Rett nok blir den mer og mer problematisk både som sosial konstruksjon og i forhold til menneskerettighetene. Men fordi en stor del av folket mer eller mindre passivt opprettholder et kirkemedlemskap, er partiet livredd for å manne seg opp til et prinsipielt oppgjør med en ordning som tilhører middelalderske forestillinger, og som vi ellers tar avstand fra når mer eller mindre fundamentalistiske ayatollaer står på samme prinsipp.

Tilhengerne av statskirkeordningen må ty til et merkelig og diffust begrep som folkekirke for å begrunne sitt standpunkt. Staten skal være en garantist for at kirkedøra er både vid og høy, slik at det ikke krever noe av dem som går inn der. En følge av dette er jo at kirken er i ferd med å bli et offentlig seremonivesen tomt for religiøst innhold. For oss må gjerne kirken være slik, men den trives åpenbart ikke med det selv. Derfor går jo nå også de fleste kirkelige organer inn for et skille.

Men det er synspunkter statsråd Giske ser ut til å ta veldig lett på. Han er mer opptatt av å opprettholde kirken som et statlig religionsvesen enn som trossamfunn på linje med en rekke andre trossamfunn i en mangfoldskultur. I sin maktarroganse sabler han ned både kirkemøtet og Gjønnes-utvalget, og stempler dem som har tatt standpunkt for en oppløsning som udemokratiske fordi de har hatt dette synet et par tiår. Han må ha glemt at denne saken faktisk nå har vært drøftet i mer enn 30 år. Problemet er at Arbeiderpartiet ikke våger å ta et oppgjør med en ordning som fortoner seg umulig for alle som tenker det minste prinsipielt om trosforhold.