En kjernekar - og alle vi andre

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Flere medieforskere har reagert på medienes håndtering av den nye spionsaken. Kritikken går langs to linjer:

  • Journalister har ikke vært kritiske nok når de har intervjuet kolleger som går god for spionsiktede Stein Viksveen.
  • Stavanger Aftenblad burde ikke ventet så lenge med å offentliggjøre nyheten.

Summen av det kritikerne sier er at mediene opptrer annerledes fordi det denne gang gjelder en av våre egne. Vi bør kanskje være litt ydmyke for det forskerne har å si. Dersom det fester seg et inntrykk av at vi bedriver forskjellsbehandling, er det til stor skade for mediene.

Stein Viksveen er sikkert en kjernekar. Det har mange velvillige karaktervitner fått fram de siste dagene. Sjelden er det sagt så mye positivt om en person som tross alt er siktet for en meget alvorlig forbrytelse. Eller som hans bror, administrerende direktør og sjefredaktør Thor Viksveen i Norsk Telegrambyrå sier: «Hvis jeg får en like god nekrolog som det min bror har fått omtale det siste døgnet, skal jeg være fornøyd.»

Det forskerne spør om - og som noen av oss andre bør tenke gjennom - er hvorvidt Stavanger Aftenblad ville opptrådt på samme tilbakeholdne måte dersom den alvorlige siktelsen var rettet mot en annen maktperson i samfunnet? Jeg bruker ordet maktperson, fordi vi i mediene definitivt har makt. Ville Stavanger Aftenblad, eller andre medier, latt være å publisere nyheten om spionsiktelsen dersom den gjaldt en offentlig tjenestemann i Stavanger? En betrodd Statoil-ansatt? En offiser i Forsvaret? En sentral byråkrat i et departement i Oslo?

Neppe.

Nå vil noen si at Stavanger Aftenblad - tross alt - brøt tausheten etter halvannen måned og et redaktørskifte. Men jeg sitter igjen med en litt ubehagelig følelse av at man ventet så lenge man våget. Det vil si: Til det plutselig var en overhengende fare for at spionnyheten for eksempel dukket opp i Verdens Gang.

Viksveen arbeidet også for Bergens Tidende og Adresseavisen. Der visste man ingen ting om siktelsen. Det forbauser meg dersom de to avisene synes det er greit at de ikke fikk sjansen til - på selvstendig grunnlag - å vurdere hvor klokt det var at en spionsiktet fikk fortsette som journalist som om ingen ting hadde hendt.

Spionsaken er også et spørsmål om medienes troverdighet. Det er veldig ugreit hvis offentligheten får et inntrykk av at vi er mer forsiktige og tilbakeholdne når det gjelder våre egne, enn andre.

Etter hvert vil det vise seg at Stein Viksveen, Stavanger Aftenblad og alle vi andre - også i denne saken - er best tjent med at vi holder fast ved prinsippet om offentlighet i rettspleien.