En kortvarig rettferdighet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er drøyt ei uke igjen til OL i Beijing og verden har for lengst begynt å omstille seg til sportslige begivenheter servert i en innpakning som kaster glans over vertslandet Kina. Borte er politikk og menneskerettigheter. Mens opptøyene og protestene i Tibet fikk hele verdens oppmerksomhet og egget statsmenn til store ord om menneskerettighetene, er de samme mennene nå merkelig tause mens de pakker kofferten på vei til OL. Dette viser selvfølgelig hvilken status menneskerettighetene egentlig har i det internasjonale samfunnet. Vi ser også en linje som spenner fra OL i det nazistiske Berlin i 1936 til vår tid: Det ubehagelige og politiske må vike for fest, prestasjoner og underholdning.

Derfor har en fersk rapport fra Amnesty International om menneskerettighetene i Kina fått nokså liten oppmerksomhet. Innholdet er pinlig, både for vertslandet Kina, for Den internasjonale olympiske komité og for de land som gjerne bærer menneskerettighetene midt på brystkassa. Da Kina fikk OL for sju år siden var en av forutsetningene at landet skulle forbedre seg på menneskerettighetsområdet. Ifølge Amnesty har det motsatte skjedd. Til dels har kinesiske myndigheter slått hardere ned på opposisjonelle. Hva sier Kinas beste venn i Norge, IOC-medlemmet Gerhard Heiberg, til det?

Det statsledere og OL-pamper prøver å kamuflere er at menneskerettigheter er et spørsmål av annen rang i Kina. Både landets politiske myndigheter (kommunistpartiet) og utenlandske investorer mener stabilitet i kjemperiket må gå foran alt annet. Det er et synspunkt med en viss støtte i befolkningen. Erfaringene fra indre uro og borgerkrig har satt dype spor. Det økende, indre trykket håndteres derfor med streng og til dels brutal kontroll. Redselen for menneskerettighetenes kraft er derfor helt sentral i bestrebelsene på å holde partiet ved makten og staten samlet. At OL kunne endre dette har aldri vært noe realistisk mål.