En krig om gangen

Mens all oppmerksomhet nå er rettet mot Gaza blir sivile i Kongo drept og voldtatt som før, skriver Anne Thurmann-Nielsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Afrikas ulykke er at vi bare klarer å ta inn en katastrofe om gangen. Det være seg krig eller naturkatastrofer. Tsunamien i 2004 tok all oppmerksomheten fra Sudans vestlige region Darfur, da vi endelig begynte å bli oppmerksomme på at et folkemord var under oppseiling. Det skjedde andre juledag. Denne jula glapp all oppmerksomhet om krigen som tar flest liv i verden: Krigen i Kongo hvor Øst-Kongos sivilbefolkning drepes, voldtas og jages på flukt av militser som er sprunget ut fra folkemordet i Rwanda 1994.

Hva skjedde? Tredje juledag angrep Israel den tett befolkede Gazastripen, og når «alle krigers mor», konflikten mellom Israel og palestinerne braker løs, er det ingen andre steder som får oppmerksomhet. Dette er konflikten som mennesker i hele verden har sterke følelser og meninger om, og som er kjernekonflikten i den såkalte krigen mot terror. Det er her store og mektige land har sine politiske interesser, og det er faktisk av avgjørende betydning at verden får se sivilbefolkningens blodige hverdag når krigens råskap slippes løs. Den er så grusom at de fleste ikke orker mer. Det skjedde da romjulsmassakren i Nordøst-Kongo tikket inn omtrent samtidig som israelerne begynte angrepene på Gaza. Kanskje er det et sunnhetstegn at det finnes grenser for hva vi kan tåle av krig og katastrofer. En krig av gangen engasjerer. Alle verdens kriger og katastrofer på en gang gjør oss bare apatiske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kalde tall viser, ifølge Nupi-direktør Jan Egeland, at Hamas-raketter i løpet av de siste åtte åra har drept tjue israelere. Tallet er mye høyere hvis vi tar med antall drepte i selvmordsaksjoner, men begrenset til Hamasraketter er tallet lavt. Det er like mange som blir drept i løpet av to timer på en normal dag i Øst-Kongo. I løpet av samme åtteårsperiode er mer enn 3500 palestinere drept i Gaza av israelere. Det er like mange som blir drept eller dør på tre dager i Kongo. For der er død også forårsaket av helt alminnelige sykdommer. Krigen har gjort det umulig å få fram vanlige medisiner og legehjelp i den uframkommelige regionen. En forkjølelse kan være dødelig nok når det dreier seg om små og avmagrede barn. I Gaza finnes det faktisk et helsevesen og tilgjengelige helsearbeidere selv om Israel har gjort maksimalt for at det ikke skal fungere.

Midtøstens privilegium, hvis det går an å kalle det noe slikt, er at oppmerksomheten er forholdsvis konstant. I Sudans vestlige region Darfur er det ikke blitt det minste bedre enn da media var full av skrekkbilder av nedbrente landsbyer, voldtatte kvinner og magre flyktninger. I Zimbabwe har den gamle diktatoren Robert Mugabe tatt seg en utenlandsferie, mens landet går i oppløsning og folket dør av sult og sykdom. Elendigheten er en skam for afrikanske ledere som står på sidelinja og lar det skje. Og første juledag stormet den ugandiske opprørgruppa Herrens Frigjøringshær med den ettersøkte krigsforbryteren Joseph Kony i spissen inn i ei kirke i nordøst-Kongo og drepte menneskene som var på julekonsert. I løpet av romjula hadde de drept 400 mennesker og tatt barn til fange for å lage drapsmaskiner av dem. Det er kanskje ikke så rart at Leger uten grenser år etter år gir Kongo den tvilsomme æren å stå på lista over de ti verste humanitære krisene i verden. Verden bruker faktisk like mange penger på Afghanistan på tre uker som man bruker på ett år i Kongo, ifølge Jan Egeland.

Muntert er det ikke, men antall kriger er faktisk halvert i løpet av de siste 15 åra. Verden blir ikke verre. Det er Gaza som er blitt verre. Kongo, Somalia og Zimbabwe er i konstant krise. Vår tids kriger er i hovedsak interne konflikter eller resultat av USAs krig mot terror. Og de fleste krigene foregår blant og dessverre mot sivilbefolkningen. Derfor er kunnskapen om de sivile lidelsene så viktige. Erfaring viser at sjokkbilder av vanlige menneskers lidelser i et krigshelvete har stor propagandaverdi og raskt kan snu folkemeningen mot krigene.

Fakta på bakken heter det blant soldater og hjelpeorganisasjoner. Bildene fra amerikanernes tortur av fanger i Abu Ghraib-fengselet i Irak er et eksempel. Øyenvitneskildring fra Gaza om fire små barna som lå rundt sin døde mor i over et døgn uten at angriperne brydde seg, er et annet. Virkeligheten, som vi ville kalle det. Det er blitt hevdet at første verdenskrig aldri ville vart i fire år hvis bilder fra skyttergravene hadde vært massespredt i media slik de er i dag. Reaksjonene hadde vært for sterke. Bildet av ni år gamle Kim Phuc som i 1972 løp skrikende og naken ned en vei i Vietnam etter et napalmangrep styrket krigsmotstanden. Spørsmålet er om media i dag ville blitt kritisert for å trykke et slikt bilde. Og den diskusjonen bekrefter at det holder med en krig av gangen. Mer tåler vi nok ikke.