Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

En krig om historien

SLAGET I 1389: Kosovo-konflikten er en kamp om historien. Vi må tilbake til 1389 for å forstå bakgrunnen for det som skjer i dag - slaget på Kosovo-sletta. Men problemet er at begge parter har sin versjon av Kosovos historie, og mye er basert på myter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

28. juni 1389: Ottomanske tyrkere og en kristen hær ledet av serbere, barker sammen på Kosovo-sletta, rett utenfor det som i dag er byen Pristina. Når dagen er omme, ligger den tyrkiske sultan Murad og den serbiske fyrst Lasar døde tilbake på slagmarken.

28. juni 1989: Den serbiske lederen Slobodan Milosevic fører fyrst Lasars levninger tilbake til Kosovo fra Serbia. I løpet av 600 år er den døde krigsherren fra slaget ved Kosovo-sletta blitt serbernes martyr og helgen.

Det berømte slaget endte egentlig uavgjort, mener enkelte historikere i dag. Men det var de ottomanske tyrkerne som seiret på sikt i og med at de etter hvert tok kontrollen over det meste av Balkan. Det fins svært få samtidige beretninger om slaget, og derfor har mytene fått sitt frie spill.

Pakt med Gud

Den britiske historikeren Noel Malcolm forteller om disse mytene i sin bok «Kosovo - a short History». En versjon gikk ut på at en serber ved navn Milos Kobilic drepte sultan Murat, en annen og viktigere at fyrst Lasar selv var attentatmannen. Dette var en del av opptakten til det som mange kaller «Kosovo-myten».

Men historien stopper ikke der. Myter og sagn fortelles i episke dikt, og når nasjonalismen virkelig springer fram på Balkan i det 19. århundre, framstilles fyrst Lasars død som en pakt mellom ham og Gud.

I sangen «Det serbiske imperiets fall» åpenbarer Sankt Elias seg for prins Lasar før slaget ved Kosovo-sletta i skikkelsen til en falk. Lasar får valget mellom et jordisk og et himmelsk kongerike, og velger det siste.

Fyrst Lasar skal også ha sagt følgende til sine soldater før slaget:

«Det er bedre å dø i kamp enn å leve i skam.»

Serberne framstiller slaget på Kosovo-sletta som en kamp utelukkende mellom dem og tyrkerne. I dag får vi ofte inntrykk av at albanerne kjempet på tyrkernes side.

Slik var det ikke.

Flesteparten av albanerne sloss sammen med serberne. Det samme gjorde kroater, bulgarere, bosniere og ungarere. Et mindre antall albanere sloss på sultan Murad og tyrkernes side, men det gjorde også noen få serbiske krigsherrer.

Kristne

Det mange i dag også synes å glemme er at albanerne på 1300-tallet var kristne. Allerede 300 år etter Kristus ble albanerne i Kosovo-området kristnet. På 1400-tallet sloss den kristne fyrst Skanderbeg i 25 år mot ottomanerne fra sitt rike i Kosovos fjellområder. Han er fremdeles albanernes nasjonalhelt.

Først etter Skanderbegs død ble mange albanere muslimer. Noen ble tvangsislamisert, andre valgte islam mer eller mindre frivillig, både for å gå i militær tjeneste hos sultanen i Istanbul og for å få mindre skattebyrder.

Fremdeles er om lag en femtedel av mer enn seks millioner albanere på Balkan kristne. Den avdøde fredsprisvinner Mor Theresa var opprinnelig kristen albaner.

Både serbere og albanere gjør krav på Kosovo. De fleste er enige om at dagens albanere er etterkommere av de såkalte illyrerne, et indo-europeisk folk som kom til det sørlige Albania for om lag 3000 år siden.

Den slaviske folkegruppa serberne bosatte seg i Kosovo først på 600-tallet. Serberne sikret seg kontrollen over dalområdene, albanerne ble tvunget opp i fjellene.

På 1300-tallet fikk serberne kontroll over store deler av Balkan og i 1331 lot fyrst Dusjan seg krone til «Tsar over serbere og grekere». Han styrte over albanerne også - til tyrkerne kom. Men i lange perioder styrte albanske klaner og stammer seg sjøl i fjellområdene.

Omstridt

Spørsmålet om hvilken folkegruppe som har vært størst i Kosovo, er omstridt. Men serberne led et befolkningsmessig nederlag i 1690 da om lag 350000 flyktet fra tyrkerne og slo seg ned i Ungarn under ledelse av patriarken i den hellige byen Pec, Arsenije III. I moderne tid ble albanerne i klart flertall i Kosovo etter annen verdenskrig.

Pec, som ligger i det vestlige Kosovo, er for de gresk-ortodokse serberne like viktig som Jerusalem er for jødene.