En krigers retrett

I forrige uke kunne vi registrere hele to tilbaketog fra forsvarsminister Kristin Krohn Devold. Tilfeldig? Neppe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VAR EN

ikke-nyhet da Kristin Krohn Devold i forrige uke kastet inn håndkleet og erklærte at hun ikke lenger var kandidat til jobben som generalsekretær i NATO. Erklæringen satt langt inne og var overmoden, for det var i realiteten lenge siden hun hadde vært en seriøs kandidat, hvis hun noen gang hadde vært det. Derfor var det nettopp en ikke-nyhet.

DET VAR DERIMOT

en nyhet da Kristin Krohn Devold i forrige uke presiserte at hun ikke var tilhenger av Bush-doktrinen og forkjøpsangrep. Presiseringen satt også langt inne, men var egentlig helt selvsagt, hun er tross alt medlem av regjeringen Bondevik. For vi har jo en statsminister som har et ansikt der det synes at han er plaget av de krigene der norske soldater deltar.

SÅ LENGE HUN VAR

kandidat til toppstillingen i NATO var det vanskelig å få en presisering av ministeren på flere formuleringer i en militærfaglig utredning til forsvarssjefen som i beste fall var uklar. I et kapittel om risikobildet heter det at Norge kan delta i internasjonale operasjoner av en «mer proaktiv, preventiv karakter». I Dagbladet i forrige uke presiserte forsvarsministeren at det ikke lå noen tilslutning til noen Bush-doktrine eller noe forkjøpsangrep i formuleringen. Men hvorfor kom ikke presiseringen tidligere, når det både på Stortinget og i avisene Vårt Land og Klassekampen har vært gjort forsøk på å få ministeren til å tolke sin egen formulering? Hvorfor tok det så lang tid før det tåkefulle i det hjelpeløse ordet «proaktiv» ble tolket til et begripelig norsk? Og hvorfor ble det omsider tolket på en annen måte enn ministerens kritikere lenge hadde tolket det?

KANSKJE FORDI

en forsvarsminister som ikke lenger er kandidat til en internasjonal toppjobb ikke har en aura av nasjonal konsensus rundt seg? Kanskje fordi det tar seg ekstra dårlig ut å sitte på fanget til en politisk ekstremist som Donald Rumsfeld når den amerikanske forsvarsministeren likevel ikke får sin Kristin som NATOs neste generalsekretær?

FOR PROFILEN

på norsk utenrikspolitikk er det en lykke at Krohn Devold ikke lenger er kandidat til toppstillingen i NATO. Trolig er det også en lykke for Norge at forsvarsministeren ikke blir NATOs nye generalsekretær. For selv om det er typisk norsk å være norsk, så føles det tryggere å ha en toppsjef i NATO med støtte fra de europeiske stormakter enn å ha en toppsjef som er utpekt av Bush-administrasjonen.

DET HAR LENGE

pågått en sterk rivalisering mellom UD og forsvarsministeren om profilen på norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. I UD levnes forsvarsministeren liten ære og oppfattes som trigger-happy, støyende og useriøs når hun reiser rundt og velvillig - så langt jeg kan forstå - lar seg presentere i internasjonal presse som en ung, kvinnelig machokriger, som skal være minst like tøff som hvem som helst av gutta. Machoimaget er selvsagt mer sexy enn det langt mer traurige bildet av Norge som en nasjon av fredsmeklere som er linselus der en Colin Powell eller en Kofi Annan likevel er hovedperson.

MEN SAMTIDIG

som Krohn Devold har provosert apparatet i UD, så har hun forsterket en annen konflikt som går tvers gjennom sitt eget departement. Nr. 91 Stomperud er historie for lenge siden. Men selv om Krohn Devold bygger videre på en politikk for reform av Forsvaret som det har vært bred politisk enighet om, så gjør hun det med en revolusjonær energi som faller mange forsvarsvenner tungt for brystet. Det er allerede bestemt at Ola soldat skal bli reaksjonsstyrker som skal kunne settes inn hvor som helst i verden. De norske væpnete styrkene skal bli et utenrikspolitisk virkemiddel, og deres hovedoppgave skal ikke lenger være å forsvare landet. Kort sagt, forsvar blir angrep, og det på et fagfelt som kanskje er enda viktigere enn fotball. Kanskje kan Krohn Devold vente seg mer motstand mot omleggingen av Forsvaret nå som hun ikke lenger er et samlende nasjonalt ikon som kandidat til en internasjonal toppjobb. Kristin Krohn Devold er uansett en politiker det står strid om, slik det også gjorde da hun var justispolitiker på Stortinget. Men nå som NATO-jobben ikke lenger er ledig, blir hun kanskje tvunget til å fly i litt lavere luftlag.