En lang linje

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • En av de lengste linjene i norsk utenrikspolitikk er støtten til FN. Den har sine røtter i Norges støtte til Folkeforbundet som ble malt i stykker av stormaktsinteresser og av nazistenes maktovertakelse og opprustning av Tyskland på trettitallet. Den tyske invasjonen i 1940 knuste den litt vaklende norske nøytralitetspolitikken fra mellomkrigstida. Opprettelsen av De forente nasjoner på ruinene av Folkeforbundet ga en småstat som Norge håp om en ny verdensorden som kunne avverge kriger og konflikter i framtida. I norske lærebøker fra den første etterkrigstida sto det at nordmannen Trygve Lie, som ble FNs første generalsekretær, var «den mektigaste mannen i verda».
  • Den sterke oppslutningen om verdensorganisasjonen gjorde det mulig for et egentlig nøytralistisk land å gå inn i en militær allianse som NATO og dermed velge side i Den kalde krigen som var under opptrapping. Så sterk var troen, eller tilflukten, til FN at Stortinget førte lange debatter om de aller fineste nyanser i FN-resolusjoner som det internasjonale samfunn hadde glemt straks de var vedtatt.
  • Men det følger direkte av denne linjen at Norge søker medlemskap i FNs operative organ, som er Sikkerhetsrådet, når sjansen er der. Etter en vellykket kampanje og en nervepirrende avstemning, fikk vi i høst nok støtte i Hovedforsamlingen til å gå forbi Italia. Debatten om hvordan medlemskapet skal «brukes» har nå pågått en tid. Deler av debatten havner i samme grøfta som Stortinget gjorde i sine resolusjonsdebatter. Rammebetingelsene for det landet som vil være et effektivt medlem i Sikkerhetsrådet, er at bare det som alle de fem vetomaktene sammen kan støtte, har muligheter til å bli gjennomført. Men selv med denne begrensningen er det eksempler på at de roterende medlemmene av rådet har gitt viktige bidrag til å avverge vetolammelser i rådet. Det er en slik rolle vi håper den norske utenriksledelsen blir i stand til å utnytte effektivt til blant annet å bedre forholdene for den lidende befolkningen i Irak.