En listig fyr

I USA herjer en politisk motstander rundt med Bill Clintons underliv under dekke av å være uavhengig gransker. Her hjemme går Telenors Tormod Hermansen forbi statsminister Kjell Magne Bondevik når han vil oppnå resultater.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kanskje har Tormod Hermansen juridisk dekning for en slik manøver. I forfatningsmessig forstand har vi liten erfaring med denne type selskaper. Norsk Hydro har aldri hatt grunn til å mobilisere stortingsopposisjonen i lukkede rom for å få gjennom sine konsesjoner.

Så har de da også operert i et landskap hvor tyngden av dagens opposisjon har sittet ved roret, regjerende på en politisk plattform hvor industrigigantenes interesser uten unntak er definert som nasjonens interesser.

  • Men det skjedde noe da Kjell Magne Bondevik tok over som statsminister. Det er grundig illustrert gjennom de siste dagenes dramatiske kamp om makt. Inntrykket av dramatikk forsterkes etter hvert som industrielle og politiske hemmeligheter rulles fram på arenaen. Som for eksempel da opposisjonslederne Thorbjørn Jagland og Jan Petersen på TV-skjermen var overrasket, men like fullt forberedt, da det ble kjent at regjeringen hadde sagt nei til fusjonssamtaler mellom Telia og Telenor. I dag vet vi at begge var orientert på forhånd, Jagland til og med flere dager i forveien.
  • For det som skjedde da Bondevik overtok, var at den tette alliansen mellom næringsliv og politikere ble svekket og for en tid ble stående og vakle. Ikke var regjeringen til stede da Orkla inviterte til industripolitisk høymesse for noen uker siden, og ikke er Telenor til stede i de kirkelige verkstedene som omgir statsministeren. Det tar tid å lære seg det nye spillet, både for regjeringen og næringslivet.
  • I dette tomrommet var det at Kjell Magne Bondevik gikk pladask i bakken fordi han trodde han hadde politisk kontroll over statsselskapet Telenor. Han undervurderte viljen til makt og resultater hos et selskap som så på statsministeren som en motstander.
  • Og nå svinger det rundt Tormod Hermansen fordi han har misforstått noe av grunnlaget for regjeringsskiftet, en inderlig protest mot maktfullkommenheten i alliansen mellom kapital og sosialdemokrati. Som politisk ringrev skjønte han at makten i Stortinget lå hos Arbeiderpartiet og Høyre, at han kunne lykkes i sitt forehavende dersom han klarte å bygge en allianse inn til opposisjonen på tvers av regjeringens interesser. Men da metodene hans, den høyst private offensiven overfor Thorbjørn Jagland og Jan Petersen tilsynelatende på tvers av eierens ønsker og bak hans rygg, ble vist fram etter at de i flere dager hadde benektet det, ble det for mye. Da demonstrerte Hermansen en forakt overfor dem som med fullt overlegg hadde stemt mot politisk spill da de la stemmeseddelen i valgurna.
  • Så veldig nært sannheten om hva som har skjedd mellom regjeringen, Telenor og Stortinget kom vi ikke i går. I Telenor stengte de dørene. Eieren representert ved Samferdselsdepartementet nøyde seg med å sende ut en pressemelding med krav om en redegjørelse. Og informasjonsavdelingene kavet på vanlig vis rundt med sine halvsannheter.
  • Så burde jeg vel beklage at politikere og industriledere oppfører seg på denne måten. Intet er meg fjernere. Det er tvert imot all mulig grunn til å se lyst på en utvikling hvor maktkampen flyttes ut i offentligheten, særlig når hensikten opprinnelig var å føre oss alle bak lyset.
  • Allerede er det fremmet politiske krav om at Tormod Hermansen må gå av som sjef for Telenor. Også Jan Petersen møtte krav om å gå av for noen uker siden. Bare Thorbjørn Jagland har gått av, han gikk til gjengjeld frivillig. Nå tror jeg Hermansen blir sittende. Skulle han mot formodning finne grunn til å tre tilbake, er det maktpolitisk sett slett ikke uinteressant å merke seg at hans etterkommer etter all sannsynlighet vil hete Torstein Moland.

Og så er Kjell Magne Bondevik like langt.