En løs kanon

Norges handlingsglade forsvarsminister har vist at hun er kjapp i avtrekket. Noen ganger kjappere enn sin egen skygge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

UTROPET «løs kanon på dekket», som stammer fra den gangen den sjøsyke admiral Horatio Nelson og hans like seilte sine fregatter og slagskip opp langs fiendeskip og ga dem bredsider, kunne få garvede sjøfolk til å stupe i sjøen. Støpejernskanoner på 500 kilo var munnladere og rullet på jernhjul. Solid tauverk skulle sørge for at de holdt seg på plass ved luka i rekka både når de ble avfyrt og ellers når skipet gikk i høy sjø. En løs kanon kunne utrette betydelig skade dersom den begynte å rulle fritt omkring. For ikke å snakke om hvis den var ladet full med krutt som kunne gå av innabords.

For tida har Norge en forsvarsminister som i mange sammenhenger før og nå har vist at hun er kjapp i avtrekket. Spørsmålet er om hun er kjappere enn det som godt er for den omforente norske sikkerhetspolitikken i disse turbulente tider, der mye blodtåke synes å drive omkring.

NATOs FORSVARSMINISTRER møttes for et par uker siden i Warszawa, noe som i seg selv hadde historisk sus over seg siden byen 14. mai 1955 ga navn til Warszawapakten, NATOs fiende og motstykke i de 40 åra den kalde krigen varte. I dag er den kalde krigen avløst av krigen mot terrorismen, som ikke engang haukene i USA helt har klart for seg hvordan skal føres. Men Polen ble medlem i NATO i 1999, akkurat i tide til å bli deltaker i krigen i Kosovo. Nå står alliansen foran en ny runde utvidelser på toppmøtet i Praha i neste måned, som dermed også blir historisk på sin måte. Uten at deltakerne helt har klart for seg hva som i framtida skal bli den utvidete alliansens oppgaver etter at Sovjet og Warszawapakten gikk i oppløsning.

Vi gjennomlever altså dramatiske tider der svært mange størrelser er i kraftig bevegelse. Sammenlikningen med høy sjø er ganske dekkende. I Stortingets utenriksdebatt forleden ble betydningen av en bredest mulig oppslutning om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk kraftig understreket både av utenriksminister Jan Petersen fra Høyre og utenrikskomiteens leder, Thorbjørn Jagland fra Arbeiderpartiet.

BLANT ANNET AV slike grunner fikk Stortingets utvidete utenrikskomité en redegjørelse fra forsvarsminister Kristin Krohn Devold før hun dro til forsvarsministermøtet i Warszawa. I møtet med komiteen redegjorde hun for sakene som sto på møtets dagsorden, og fikk sine signaler fra stortingskomiteen. Hun fikk av naturlige årsaker ingen signaler om det som hun ikke redegjorde for.

DEN NORSKE forsvarsministeren har opparbeidet et svært godt forhold til sin amerikanske kollega, Donald Rumsfeld, terrorkrigens fremste kriger, som er tilhenger av folkerettsstridige forkjøpsangrep. Det er ikke mange forsvarsministere han tar seg tid til å stille opp sammen med for media. Den slags gjør han helst alene. Men Krohn Devold er et av unntakene, og Rumsfeld benyttet et av hennes besøk i Pentagon til slik offentlig å overøse henne og Norge med ros for innsatsen i kampen mot terrorismen, særlig i Afghanistan. Til synlig glede for Krohn Devold.

PÅ FORSVARSMINISTERMØTET i Warszawa lanserte Donald Rumsfeld overraskende og helt utenfor dagsordenen et forslag om at NATO innen toppmøtet i Praha bør opprette en topp trent og utstyrt militær innsatsstyrke på 20000 soldater som er i stand til å gå i kamp på kort varsel hvor som helst i verden. Uten en slik styrke vil alliansen bli militært irrelevant i dagens trusselbilde, sa Rumsfeld.

Forslaget ble forsiktig kommentert av de fleste, men ikke av den norske forsvarsministeren. Hun ga, nærmest oppglødd, sin hele og fulle tilslutning til de amerikanske tankene. I intervjuer sa hun at de norske innsatsstyrkene som trener på Rena, vil passe rett inn i en slik styrke.

DET HAR VÆRT bemerkelsesverdig stille etter disse uttalelsene. Hovedårsaken til stillheten er at ingen av de norske aktørene har ønsket å pådra Norge mer amerikansk irritasjon i den følsomme situasjonen rundt dragkampen om Sikkerhetsrådets Irak-resolusjon der Norge har lagt seg tettest opp til Frankrike. Dessuten håper man at Rumsfelds forslag ikke vil komme opp på nytt siden det foreløpig ikke er lagt fram i NATO på noen annen måte enn i hans tale i Warszawa. Formen på Rumsfeld-planen tyder på at hensikten først og fremst var å stikke kjepper i hjul for de europeiske planene om en egen militær innsatsstyrke.

De norske militære styrkene som Krohn-Devold så henrykt meldte inn til Rumsfelds planer, er nemlig allerede innmeldt i de europeiske planene, uten at det la noen demper på forsvarsministeren. I tillegg er de stilt til rådighet for slike FN-oppdrag som NATO nå utfører i Bosnia og Kosovo. De er våre dagers Tordenskiolds soldater, og det er ikke plass i forsvarsbudsjettet til flere av dem.

MEN DET ALVORLIGSTE ved forsvarsministerens oppsiktsvekkende uttalelser under og etter Warszawa-møtet er at hun meldte norske styrker inn i et opplegg som strider mot helt sentrale prinsipper i den gjeldende norske sikkerhetspolitikken som et flertall i Stortinget støtter. Verken Stortinget eller de såkalte Stortingets organer har åpnet for at norske militære styrker kan settes inn mot hvem som helst, hvor som helst i verden etter et fiendebilde som er oppfunnet og diktert av haukene i Pentagon.

I den sammenhengen er forsvarsministeren en løs og ladd kanon på dekket mens skuta seiler i hardt vær. Det er nå opp til statsministeren å tjore henne fast til rekka.