En lovsang til Odda

I sin første roman, den høyst leseverdige «Bikubesong», skildrer Grytten beboerne i en arbeiderbolig i Odda med humor, medfølelse og innlevelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter ei dikt- og fire novellesamlinger slår Frode Grytten i høst til med sin første roman. I alle fall vil forfatter og forlag ha oss til å tro det.

Men også denne boka likner mest på ei novellesamling, med korte, frittstående tekster, i alt 24 av slagsen, og uten noen form for sammenbindende plott eller handling. Når sjangerbetegnelsen likevel kan godtas, skyldes det at samtlige tekster og personer har tilknytning til et bestemt sted - husblokka Murboligen i Odda, en arbeiderbolig som visstnok skal ligge akkurat der den ligger i romanen, midt i hjertet av dette myteomspunne industristedet, men som neppe har vært befolket av de menneskene som Grytten lar oss bli kjent med.

Men den enheten som faktisk finnes, konstitueres på et dypere plan. Her brukes blokka som sinnbilde på et samfunn i miniatyr, et miljø og et kollektiv der alle er underlagt de samme miljøpåvirkningene slik de lever med summingen fra fabrikken som det evige bakgrunnsakkompagnement til hverdagens mangehånde gjøremål - «stedets lågfrekvente, nesten lydlause hjarteslag» - der drømmer og feilslåtte håp, seirer og nederlag, har sin bakgrunn i de samme gatene og på den samme kinoen.

Fellesskapet

Blokka har 24 leiligheter med én tekst knyttet til hver, og til sammen dekker tekstene en periode på cirka ett år. Bikuben er blokka, og sangen er summingen av alle de stemmer som Grytten gir mæle i romanen. Vekten ligger altså på det sosiale, på fellesskapet, på møtet mellom mennesker. Grytten er Odda-gutt selv, og skildringen av livet der er preget av nærhet og forståelse. Han kan være sentimental og ironisk, melankolsk og hardkokt, men han stiller seg alltid solidarisk med sine personer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sånn sett er det ingen «ny» Grytten vi møter i «Bikubesong». Odda har også vært stjerneplassen der alt har vært samlet eller strålet ut fra i de bøkene han har gitt ut før. Men denne gangen har han gitt seg selv større armslag, latt ord og setninger få flere bein å løpe på.

Historieforteller

Minimalismen er åpenbart på retur i norsk litteratur. Selv tidligere så ordknappe forfattere har blitt snakkesalige. Nå har Grytten alltid vært en for mangesidig og frodig fortellertype til at det har vært rimelig å plassere ham i minimalistenes rekker, selv om den coole fortellerstemmen i noen av hans tekster peker i den retning. Men nå er han i alle fall så definitivt blitt his-torieforteller.

Grytten hører til Vestlands-skolen i nyere norsk litteratur. Slektskapet med en Fløgstad eller en Hovland er åpenbart. Som dem er Grytten levende opptatt av B-kulturen, av kino og rockemusikk. Referanser til filmer og rocketekster er det også mange av i «Bikubesong», og de føyer seg fint inn i forløpet - som resonansbunn for en stemning eller som atmosfæreskapende virkemiddel. Som sine eldre kolleger kan også Grytten bevege seg over i det fantastiske og burleske eller over i slapstick-humoren. Men i det store og hele holder han seg mer på matta. Han er mer av en «hverdagsrealist». Mange av typene han skildrer i «Bikubesong», er originaler, underlige skruer eller spesielle typer. Men på sett og vis føles de likevel som kjenninger. Grytten får oss til å tro på den smellfeite «Prinsessa av Burundi» som mister kjæresten sin når hun slanker seg, på «Fittetjuven» og på mannen som planlegger å kidnappe direktørens datter for å kreve løsepenger, og alle de andre mer eller mindre normale typene vi blir kjent med.

Gjenkjennelig

I «Bikubesong» yngler Grytten historier som en lemen, og boka kan leses både som en kjærlighetserklæring til hjemstedet Odda og som en tributt til fortellerkunsten, noe som vel kan komme ut på ett, ettersom oddaværingene er kjent for å være dyktige til å fortelle historier. Og hvem kjenner ikke igjen jenta som var så vakker og uoppnåelig at hun ikke fikk noen, eller kranglingen mellom mann og kone som er på påtvungent julebesøk hos (sviger-)foreldrene? Og hvem føler ikke med skiftarbeideren som får vite at direktøren står i med kona hans når han selv er på arbeid, og som eksploderer og ydmyker sjefen på raffinert og grusomt vis?

Gryttens bikube er aldri taus. Noen er alltid våken i Murboligen. Det skjer alltid noe bak vindusgardinene, ikke alt tåler dagens lys, men for det meste er det hverdagen som rår, og som kjent har også hverdagen plass både for den stormende lykken og den dype tragedien. Og det er rikelig med sterke følelser i sving i denne boka, følelser som stundom slår ut i lys lue og antenner branner av det uhåndterlige slaget.

Grytten tar utgangspunkt i hverdagen, men løfter sine personer opp på et nivå der hverdagens gråstein tar til å skinne i uvante farger. Det er dette grepet som gjør «Bikubesong» til en høyst leseverdig bok. Grytten spiller på flere strenger og synger i ulike toneleier. Derfor blir summingen fra hans «bikube» aldri monoton.