En lukket verden

Forskerne har møtt veggen. Politiet når ikke fram. Deres påstand er at de vietnamesiske gjengene er lukket for dem som ønsker å forstå dem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Vi har ingenting å fare med.» En erfaren polititjenestemann ved en forebyggende avdeling på en politistasjon i Oslo sier det med et oppgitt sukk. Deres forsøk på å få innpass i det kriminelle vietnamesiske ungdomsmiljøet har ikke gitt noe resultat.

Forskerne som i 1997 utga en rapport om gjengkriminalitet i Oslo sentrum, ga opp i sitt forsøk på å komme på innsiden av de vietnamesiske gjengene. Svarene de trengte, fikk de ved å få informasjon fra andre gjenger, med annen etnisk opprinnelse.

- Det har ikke vært mulig for oss å få kontakter i den kriminelle delen av det vietnamesiske miljøet. Alle gjengmiljøer er lukket i ulik grad, men det vietnamesiske er enda mer lukket, og enda mer etnisk homogent. Vi vet rett og slett ikke så mye, sier forsker Thomas Haaland ved NIBR, Norsk institutt for by- og regionforskning.

- Vi gjorde et forsøk i 1997, gjennom Ungdom mot Vold, for å finne åpninger inn i gjengmiljøene. Etter min oppfatning virket det som om vietnameserne trakk seg bort for å unndra seg innsyn fra forskere når de var der, sier Haaland.

- Det er et veldig vanskelig miljø å komme inn i. Vi har forsøkt å få innpass i disse gjengene, i det minste for å få til en dialog, slik at vi kan riste løs i misforståelser. Vi har ikke klart det. Vi har ikke svar på hvorfor. Vi må få noen form for innpass for å finne svaret, sier polititjenestemannen.

MED MANGEL PÅ KUNNSKAP blir offentligheten sittende igjen med det bildet av de vietnamesiske gjengene som politiet gir. Som regel blir de omtalt etter at en vietnameser har vært involvert i voldshandlinger eller annen kriminalitet. Mediene forteller at de er kjent for å drive ulovlige spillebuler, at de bevæpner seg, at de ikke bryr seg om loven. At de er farlige.

Disse tankene er virkelighet i politiet. En polititjenestemann i en lederstilling ved et lensmannskontor på Østlandet som har hatt mye kontakt med et vietnamesisk miljø, sier det på denne måten:

- De har problemer med å innordne seg og forstå norsk lynne. Problemer med å lære norsk. De føler seg tilsidesatt, så søker de sammen, og sammen blir de sterke. Det er snakk om kulturforskjell. På den andre siden har jeg sett de vietnamesiske båtflyktningene som kom hit for 20 år siden. Dem var det aldri noe bråk med, hyggelige mennesker som vi hadde lite å gjøre med. Det er deres barn og barnebarn vi møter til daglig. De har en annen innstilling til lover og regler. Kniv er et gjennomgangstema. Jeg ser faren for å bli kalt rasist, men politiets logger viser at det skjer veldig mye som involverer denne gruppen. Det er et problem. Vi må gjøre noe. Men hva? spør han.

- Det er et vanskelig arbeid, og særlig språket er en barriere. Når vi ikke klarer å nå fram, blir det stor avstand mellom oss og dem, og det blir vanskelig å få til et samhold. Da oppstår det fremmedfrykt. Det er en verkebyll, sier han.

UNGDOMSETTERFORSKER Morten Stabell Hansen ved Romerike politidistrikt har heller ikke svaret. Han tror begynnelsen på en løsning ligger i lettere kommunikasjon.

- Språket er et stort problem. I de vietnamesiske hjemmene snakkes det vietnamesisk. Når barna begynner på skolen, snakker de lite norsk, så blir de skoletapere og faller utenfor. Kanskje burde de bli tvunget til å lære norsk på en eller annen måte. Det er et problem at integreringen av de unge er så vanskelig. Men det er viktig å ikke generalisere. Det finnes mye fin ungdom også blant vietnameserne, sier han.

- Sammen med flere etater i Skedsmo kommune har vi startet et prosjekt der vi følger noen få ungdommer meget tett. Vi har tatt for oss en liten gruppe ungdommer som jeg gjør enkle ting for. Sørger for at de kommer på skolen, stikker innom foreldrene og tar en kopp kaffe. Jeg forsøker å vise at jeg kan være til støtte, men også som et ris bak speilet dersom noe skjer. Så langt har ingen av dem vi har fulgt spesielt opp, falt tilbake på skråplanet, sier Stabell Hansen.

IKKE ALLE ER ENIGE i at de vietnamesiske grupperingene er så vanskelige å komme nærmere innpå.

- Det er lettere for forskere og myndigheter å si at det er vanskelig å komme inn på vietnameserne enn å innrømme at det ikke er gjort noe for å hjelpe dem. Fafo-rapporten som kom for ti år siden, sa at vietnameserne skilte seg ut negativt, men ingenting er gjort. Jeg føler ikke at det vietnamesiske gjengmiljøet er spesielt lukket. De er litt sjenerte, men ikke ondskapsfulle. Det er for dumt når forskerne sier at de er vanskelige å snakke med, sier leder Farid Bouras i Ungdom mot Vold.

- Det vietnamesiske miljøet i Norge opplever det som har skjedd som ubehagelig, og mange føler seg stemplet bare ved å være fra Vietnam. Det er viktig å få fram budskapet om at det er en liten gruppe som er gjengmedlemmer. Av 17000 vietnamesere i Norge er det bare en hundredel som er gjengmedlemmer. I de voksne miljøene snakkes det mye om dette, men vi kan ikke gjøre noe. Vi sitter fast, og har ikke ressurser til å stoppe dem. Vi ber om at myndighetene tar et ansvar. Forebyggende arbeid må gjøres nå, ikke seinere, sier daglig leder Tong Le Hung ved Vietnor Infosenter.

- Vi ber om at nordmenn og andre ser på oss som vanlige mennesker, ikke som kriminelle, sier han.