Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

En magiker med tangenter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En dag mot slutten av krigen kom Einar Iversen inn i Gamlebyens menighetshus og så en jevngammel gutt som satt i kortbukser og spilte Beethoven-sonater på det svarte pianoet. Gutten var Kjell Bækkelund, og Einar tenkte: Kan han, så kan vel jeg.

Om han kan! I overmorgen, på fødselsdagen, vil han bli hyllet med jubileumskonsert på Scene West Victoria på Karl Johan. Der møter eliten av norske jazzmusikere, og der møter han selv til noe som garantert blir en høytidsstund.

- Noe av det som gleder meg mest, er den fantastiske utvikling i norsk musikkliv, ikke minst innen jazzen, i det årene jeg har vært med, sier han til Dagboka. Han tilskriver det skolekorps, musikkskoler landet rundt og ikke minst de undervisningsopplegg som på høyskolenivå gir dagens unge et helt annet fundament enn han fikk.

Det begrenset seg til et par år hos en spillelærerinne i Gamlebyen. Resten har han plukket opp selv, fra han som helt ung kopierte Teddy Wilson. Siden har han utviklet sin egen raffinerte og teknisk fullkomne spillestil, der alt virker så liketil og greit. Men alle med litt peiling ser det er resultat av flere timers daglig øving.

Faren, som var prest i Gamlebyen, og årsaken til at sønnen tidlig fikk kallenavnet «Pastor'n», ville at Einar skulle bli organist. Den gang følte han ikke så mye for akkurat det. I dag er det ikke så fjernt fra ham. For seg selv, eller hvis han blir bedt om det, spiller han også klassisk musikk.

Hans første møte med jazzen skjedde under en konsert på Oslo Nye Teater under krigen. All henvisning til jazz var forbudt fordi det var «ensartet», så Will-Arild Hermansens orkester hadde «rytmekonsert». Spesielt inntrykk på unge Einar gjorde trommeslageren som med sine visper markerte to og fire.

Pastor'n var en legende allerede på femtitallet og ble romanfigur i Axel Jensens «Line». Siden spilte han seg selv i filmen. Han er også portrettert i Olaf Angells roman «Oslo ved midnatt» som kom i 1997.

De som ikke rekker konserten, kan glede seg over en rekke plater han har spilt inn. Bare to er gjort i eget navn («Me and my piano» og «Who can I turn to»). Ellers har han gjort strålende ting med Bjarne Nerem og Rowland Greenberg, bare for å nevne et par. Det var sistnevnte som første gang tok Pastor'n med på jobb og oppmuntret ham til å gå helt og fullt inn for jazzen.

Det er vi mange som er glade for i dag.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media