En medieprins

Det norske kongehuset har bygget et nettverk av kjendiser fra kultur og politikk, og ingen målbærer med kraft republikken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HAN ER ALLEREDE en kjendis, tre dager gammel. Prins Sverre Magnus har allerede startet den nettverskbyggingen som foreldrene og tanten er mestere i, og som trengs for at monarkiet skal overleve i en individualisert og demokratisk tid. Fjernsyn og radio avbryter sine oppsatte sendeplaner, og prinsens far stiller til pressekonferanse der han må redegjøre for nedkomstens detaljer som om det var en større fusjon i næringslivet. Og politikere og andre figurer fra medieverdenen kommenterer prinsefødselen som en nyhet med stor rekkevidde for land og folk. Mange av dem er jo personlige venner av de unge kongebarna på Skaugum og i Lommedalen, og har problemer med å holde det konstitusjonelle og det private atskilt.

DET NYE FORHOLDET mellom medier og kongehus kom ikke minst til uttrykk fredag kveld da Fredrik Skavlan fikk prinsessegemalen Ari Behn til å sende en hilsen til Robbie Williams fra seg selv og sin kone, prinsessen. Det er vanskelig å tenke seg at det skyldtes en tilfeldighet. Kongehuset er allerede vokst inn i den moderne medieformidlete verden av celebriteter som er kjent først og fremst fordi de er kjent. Det er en del av moderniseringen av monarkiet. Jeg har vanskelig for å tenke meg Ari Behns forgjengere Erling Lorentzen og Johan Martin Ferner i denne rollen. Det skulle ha tatt seg ut om en av dem i 1960-åra lot seg filmformidle med en hilsen fra Ragnhild eller Astrid til Elvis eller Pat Boone under et TV-show.

MEDIENES interesse for monarkiets figurer er dramatisk endret i løpet av få år. Dette er ikke minst kommet til uttrykk i forbindelse med de kongelige bryllupene som har funnet sted over hele Europa de siste åra. Et mediekorps fullt på høyde med det som følger fotballens Premier League eller andre idretters World Cup har dekket prinsebryllupene rundt årtusenskiftet. TV, radio og aviser har medarbeidere øremerket for kongelige begivenheter, og har utviklet en egen journalistisk sjanger for kongelige begivenheter, med opphav i den allminnelige kjendisjournalistikken. De kongelige behandles ikke lenger som opphøyde personer. De må på godt og ondt finne seg i at mediene forholder seg til dem som de gjør til andre figurer på kjendiseriets firmament. På den annen side: Når de først er etablert i kjendiseriets ikongalleri, er det verken det kritiske eller det negative som fokuseres. Kronprinsesse Mette Marit er selv det gode eksemplet på denne metamorfosen: fra utagerende til kongelig livsstil, fra kritisk undersøkelse til dyrking. Det er ikke de offisielle og seremonielle sidene ved den kongelige utøvelsen som fanger oppmerksomheten, men de private. Kongehusets verdighet utfordres av telelinsene.

DETTE NYE motivvalg for mediene vitner om at kongehuset ikke lenger kan styre det offentlige bildet av de kongelige. De bygger nok opp informasjonsavdelinger og skaffer seg som alle samfunnsintitusjoner både hjemmeside og mediestrategi. Men det er mediene som legger premissene. Kongehuset har holdt flyttedag, den tid er forbi da kongen som institusjon hadde noen autoritet, akkurat som også autoriteten er forsvunnet ut av presterollen, lærerrollen og alle andre roller som hadde sin autoritet fra formelle plasseringer på samfunnsstigen. Og stilt overfor et slikt autoritetstap, må kongehuset gjenskape et grunnlag for sin videre eksistens utenfor det formverk som var rammen om det monarkiet som ble opprettet med kongevalget for 100 år siden. Det er her forholdet mellom kongehus og medier ikke bare blir av interesse for mediene, men for kongehuset selv. Og når det oppstår en allianse mellom kongehuset og mediene, oppstår det også en allianse mellom kongehuset og medienes kjendis- og halvkjendisverden av idrettsstjerner, popstjerner, skuespillere, journalister, TV-stjerner og politikere. Det som skjer rundt de kongelige, inngår i en eventkultur av premierer, brylluper, fødsler, bursdagsfester og føling i fjæra som går opp i en høyere enhet.

PRINS SVERRE MAGNUS får, om livet forløper normalt for kronprinsbarna på Skaugum, ingen krone og slett ingen trone. Men hans inntreden i den livsverden av kjendiseri som er det moderne monarkiets, er tatt allerede ved fødselen. Det kongelige nettverket er allerede så dyktig spunnet at knapt noen selv i det nyeslåtte regjeringspartiet SV heiser den republikanske fane. Statsminister Jens Stoltenberg trives i rollen som navneutroper på slottsplassen. Libero-bleien i TV-reklamen har fått krone foran. Ingen våger å rope som den lille gutten i H. C. Andersens eventyr: Prinsen har jo ikke klær på.