En meningsfylt jobb

Jeg ville ha noe meningsfylt å gjøre. Jeg var svært ung.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG KAN HUSKE den sommeren jeg var ferdig med å studere. Mens alle andre dro på ferie, kjøpte jeg meg en tusjpenn og Aftenposten. Det ble ikke satt mange ringene de første dagene. Ingen, faktisk. Jeg ville nemlig ha noe meningsfylt å gjøre. Jeg var svært ung. I dag lever jeg av å finne på historier, noe som på gode dager faktisk virker meningsfylt og på dårlige dager direkte latterlig. På sånne dager hender det at jeg ringer min yrkesrettleder. Han sier at første bud når man søker jobb er å ikke sikte for høyt. Og tipser meg om at det til høsten utlyses halvannet hundre jobber på Stortinget.

«Ingen krav til kvalifikasjoner og relativt liten konkurranse,» sier min yrkesrettleder. «Greit betalt, men lav status og ingen firmabil. Med mindre man får toppjobben, men da får man ikke lov til å kjøre selv. Det forventes at man stiller opp i intervjuer og TV-show for å kaste stresskofferter eller være jovial og fortelle hvor glad man er i norsk natur og familien. De viktigste tingene på dagsordenen er kontantstøtte, moms og matpriser. Om du for eksempel skulle ha lyst til å jobbe for at tjue prosent av oljefondet skal gå fra verdens rikeste land til verdens fattige, så får du ikke jobben. Fokuser på bittesmå ting som vekker følelser. Sånn er bransjen.» Sier min yrkesrettleder.

«KONGE, DA?» spør jeg. «Forandre verden litt?»

«Vel, i teorien kunne du blitt kronprinsesse. De har jo firet på kravet til blått blod og plettfri vandel, men skjerpet kravet til kvalifikasjoner for å velge riktig 17. mai-hatt. Og antakelig bør du være jente, arbeidsgiverens tålegrense, i motsetning til kronprinsens, går sannsynligvis et sted mellom alenemor og homsebryllup. Dessuten er stillingsbeskrivelsen for kongelige temmelig ullen.»

Her gir min yrkesrettleder seg inn på en beskrivelse av svenskekongen, som visstnok var på TV denne uka.

«Han liret jo av seg disse greiene om at monarkiet skal virke samlende på folket, framført med et ansiktsuttrykk som om det var et ubegripelig salmevers han hadde lært utenat. Skjønner? Mumlet noe om at med så mange nye landsmenn er det viktig å ha en ikke-politisk, forenende institusjon. Problemet er at han sier det i et sånt spørrende tonefall, som om han vil at journalisten skal bekrefte at han, kongen, har oppfattet jobben sin riktig. Selv venter jeg bare på at noen skal fortelle oss andre hva disse klisjeene betyr. Hvorfor må vi samles? Hva er det vi skal samles mot? Verdiforfallet? Trygdemisbrukerne? Svenskene?»

MIN YRKESRETTLEDER venter ikke på svar før han fortsetter:

«Apropos journalistjobb, en bekjent ble nylig intervjuet av en student fra Journalisthøgskolen som akkurat hadde hoppet av legestudiet fordi inntakskravet på Journalisthøgskolen nå er høyere enn på medisinstudiet.»

«Interessant,» sier jeg. «Det er altså blitt mindre prestisjefylt å skjære i kreftsvulster enn å skjære i Lasse Kjus-uttalelsene i Scanorama slik at man kan smøre «Jeg hater Norge» over hele førstesida?»

«For lengst,» sier herr yrkesrettleder. «Det er jo nettopp den dikteriske friheten som gjør journalistjobben meningsfylt, man kan lage virkelighet. Og så er man samfunnets vaktbikkjer, ikke sant? Og kan håndheve gode sosialdemokratiske likhetsprinsipper, for eksempel ved å fotfølge litt for velkledde forfattere og telle kjendiser på Carew-fester.»

«Men media er jo så gøy, kanskje det er mer meningsfylte jobber i TV?»

«SORRY , ansettelsesstopp over hele linja. Dessuten har de funnet en fyr som ville være kringkastingssjef, og jobbene lenger opp i hierarkiet, talkshow-vert og sånn, er få. Og skulle du likevel være så heldig, så får du ikke lov å ta opp noe meningsfullt, de sluttet med det i forfjor.»

«Hæ? Men seertallene går jo bare oppover for Lønning og Skavlan og...»

«Det er jo det jeg sier.»

«Sånn sidekick i et talkshow da?»

«Ikke så lenge Tor Erling Staff vil gå med løvehode, og Marit Åslein ikke blir lei av å snakke med tilgjort barnehagestemme til mennesker med tretti år lengre livserfaring. Korteste veien til TV er antakeligvis et trainee-kurs som deltaker i et reality-TV-program eller å neie for en amerikansk president. Skjønner?»

«Skjønner. Jeg må fortsette med å finne på historier?»

«Nja. Det kan selvfølgelig lysne med hensyn til meningsfylte jobber til høsten. Kan du noe om å trene fotballandslag?»