En messingminister

Det kan virke som om justisminister Dørum prøver å finne ut i hvilken retning folket er på vei, for så å skynde seg dit og ta ledelsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JUSTISMINISTER Odd Einar Dørum var en suksess i den første Bondevik-regjeringen, først som samferdselsminister og deretter i Justisdepartementet. Han omorganiserte og regjerte, og hanket ressurser inn til politi og påtalemakt.

Fram fra skuffen hentet han forslaget om å opprette et eget politidirektorat. Det var mens Jan Simonsen og Kristin Krohn Devold var landets dominerende kriminalpolitikere, og Politidirektoratet skled nokså friksjonsløst igjennom. Men helt sikker på utfallet var ikke Dørum i starten, og han smurte ganske tjukt på i sine beskrivelser av den raskt voksende og truende organiserte kriminaliteten som bare kunne bekjempes dersom politiet fikk det akkurat som Dørum ville.

I BONDEVIKS andre regjering har Dørum fortsatt med å reformere for å få has på de organiserte kriminelle, men nå handler det stadig oftere om innskrenkninger av siktedes rettigheter på den ene siden, og kraftig utvidete fullmakter for politi og påtalemyndighet på den andre. Det går i ekstraordinære etterforskningsmetoder med avlytting og mer til.

Etter terrorangrepene mot USA i fjor skylte en bølge av hastig vedtatte beredskapslover over mange vestlige land. I USA gikk det særlig hardt ut over de grunnleggende rettssikkerhetsgarantiene. Dørum har også lagt seg på denne bølgen.

I den andre Bondevik-regjeringen er ikke Dørum en like stor suksess som forrige gang. Nå sist har han fått hele kobbelet med forsvarsadvokater i Forsvarerforeningen av 1977 mot seg på grunn av sitt påfallende hastverk med å få vedtatt lover som innskrenker forsvarernes innsyn i saksdokumenter og bevismateriale. Reglene skal beskytte politiets vitner og informanter. Formålet er godt, men konsekvensene er vidtrekkende fordi helt grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper uthules.

HER FØR HELGA havnet statsråden i søkelyset til Verdens Gang fordi han, i likhet med mange andre politikere, har engasjert seg i menneskeskjebner knyttet til asylsaker under behandling i forvaltningen. Byråkratene synes innblandingen er utidig, men det gjør jo byråkrater alltid. Landet har for få engasjerte politikere. Bak her et sted ligger et prisverdig medmenneskelig engasjement av det gode mennesket Dørum som vi vet har et stort hjerte og ekte følelser for folk i nød, uansett bakgrunn, hudfarge og statsborgerskap. Han har fått svært fortjent ros for å plassere den private volden og moderne menneskehandel på politiets og påtalemyndighetens radarskjerm.

Men på den andre siden virker han som en statsråd på glideflukt fra liberalisme til populisme under påvirkning av tidsånd og høyredreining i kriminalpolitikken. Urovekkende ofte virker det som om Dørum i strafferettspleien og politiarbeidet først og fremst prøver å finne ut i hvilken retning folket er på vei, for så å løpe dit og ta ledelsen.

PORTRETTET av Inger Louise Valle henger i rekka på veggen i Dørums kontor. Hun var justisminister i ei tid med en mer utviklet bevissthet enn tilfellet er i dag om at et samfunns sivilisasjonsnivå kan leses ut fra hvilken strafferettspleie og fangebehandling det praktiserer. Hennes prosjekt var å heve Norge høyere på denne skalaen ved å humanisere begge deler. For det ble hun gjort til et hatsymbol av de nokså usiviliserte i Fremskrittspartiet. Ytterste høyre har ned gjennom historien kvidd seg lite for å bruke den mest vulgære agitasjon i kriminalpolitikken. Det er lett og effektivt å skape frykt og ubehag hos lovlydige velgere ved skruppelløs bruk av historier om umenneskeliggjorte voldsforbrytere og illgjerningsmenn.

Både terror og organisert kriminalitet er et voksende samfunnsproblem og en utilsiktet virkning av globaliseringen. Verken rike eller fattige land synes å være uten gangstere. Det internasjonale politisamarbeidet er kraftig utvidet, og trusselen er reell. Men det er likevel ikke slik at organiserte kriminelle nordmenn og utlendinger er i ferd med å ta over makta i landet. Vi risikerer å lide vårt alvorligste nederlag i kampen både mot terrorister og andre kriminelle dersom vi huler ut våre hevdvunne rettssikkerhetsgarantier og borgerlige rettigheter. Da blir vi mer som dem.

DET ER IKKE vanskelig å forarges over at de to som håndterte 35 kilo heroin, slapp å bli tiltalt fordi påtalemyndigheten heller frafalt tiltale enn å vise alle sakens dokumenter til forsvareren slik Høyesteretts kjæremålsutvalg bestemte. Men det er da vi trenger en justisminister som sørger for å skaffe seg en viss avstand til den aktuelle enkeltsaken før han begynner å utforme nye lover.

Dørum gjorde det motsatte. Han fikk lovavdelingen i sitt departement til på rekordtid å snekre sammen en lovtekst med en kraftig innskrenking av forsvarerens rett til innsyn i sakens dokumenter og bevis. Loven skulle bulldoseres igjennom under full medieoppvartning i løpet av ei ukes tid.

Prosjektet rokket så kraftig ved rettssikkerheten at Dørum måtte bremse opp. På beklagelig vis avslørte han seg selv som litt prinsippløs, men svært popularitetssøkende. Hva med å prøve et aktivt forsvar for humanistiske idealer og menneskesyn som middel til å gjøre samfunnet robust i kampen mot kriminaliteten?