En milliard år gammel krabat kan være opprinnelsen til vårt bankende hjerte

Nei, det er ikke en penis.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Hjertet hos mennesker begynner å slå allerede når fosteret er mellom fem og seks uker gammelt.

På størrelse med et valmuefrø pumper det blod gjennom blodårene. Slik skal det fortsette til den dagen vi dør.

Hjertets opprinnelse Nevrobiolog Timothy Jegla ved The Huck institutes ved Penn State University kan ha funnet opprinnelsen til prinsippet som får hjertet til å banke.

Som du kan se i videoen øverst i saken, oppfører en type sjøanemoner seg på samme måte som hjertet.

Stjerne-sjøanemoner, på fagspråket kalt nematostella vectensis, er mellom 700 millioner og en milliard år gammel. Mennesker har eksistert i rundt 2,5 millioner år.

Jegla har studert de godt bevarte egenskapene, de molekylære gangstiene og genene i den lille krabaten.

Sjøanemonenes gener er i familie med gener som han ansvar for de langsomme bølgesammentrekningene i menneskehjertet.

Evolusjon Selv om sjøanemonen evolusjonsmessig er så lagt fra mennesket som vi kan komme, deler vi likevel det nevromuskulære signalsystemet. Nesledyrene har ingen hjerne eller andre såkalt analoge organer.

- Når vi sammenligner mennesker og sjøanemoner studerer vi et evolusjonært skille på 700 millioner og en millard år. Det vi har til felles ligger i nevesystemet. Dette forteller oss en del om historien om hvordan dyr utvikler seg, sier Jegla i en pressemelding.

Studien er nylig publisert i Proceedings og the National Academy of Sciences.

Egner seg Kaliumkanalen er den mest utbredte ionekanalen som finnes stort sett i alle levende organismer. Denne ionekanalen, genet, kalles hERG og er mest kjent for å bidra til den elektiske aktiviteten som får hjertet til å banke.

Forskerne vil se nærmere på om typen ionekanal er avgjørende for å få den samme bølgesammentrekningen hos alle dyr, og om det er det den er utviklet for.

Sjøanemonen egner seg svært godt til å forske på, siden den ikke har et sentralisert nervesystem.

Den har et diffust nervenettverk som viser synapsene som beveger seg i to retninger, og er en utmerket organisme for å studere de fundamentale prinsippene for hvordan nerveceller er sammensatt.