En moden provins

På oljekonferansene sier man nå at norsk sokkel i Nordsjøen er blitt «en moden oljeprovins». Det gjelder også oljeopposisjonen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OLJEVIRKSOMHETEN er flyttet fra avisenes førstesider til næringslivssidene. Første generasjon oljejournalister er blitt informasjonsdirektører i dress og slips. Miljøaktivistene som kom til orde i store oppslag med bilder der de bar buttons påtrykt ei svart sild, er blitt byråsjefer, har gitt opp eller slipper ikke lenger til fordi de har hakk i plata.

I bransjen og på de store oljekonferansene heter det nå at norsk sokkel i Nordsjøen er blitt «en moden oljeprovins». Det gjelder også oljeopposisjonen. Typisk nok forsøkte SVs Hallgeir Langeland å demme opp for flertallets framstøt nordover og inn i det fiskerike og sårbare Barentshavet, med et utspill om det som kalles økt «haleproduksjon» og som betyr økt utvinning av olje fra allerede eksisterende felt. Slik arbeider en tidligere demonstrant som nå befinner seg på innsiden av systemet. Langeland er fungerende leder av Stortingets energi- og miljøkomité (som den heter nå).

TEKNOLOGIBEDRIFTENES Landsforening har beregnet at 220000 arbeidsplasser i Norge er indirekte avhengige av oljevirksomheten. I fjor sto olje- og gassvirksomheten for nær 23 prosent av brutto nasjonalprodukt i Norge. Eksportverdien var på 307 milliarder kroner. Virksomheten sto for 22 prosent av landets totale såkalte realinvesteringer. Det skal mer enn en lenkegjeng til for å stanse et slikt lokomotiv.

I slutten av forrige uke la energi- og miljøkomiteen fram sin innstilling til regjeringens melding til Stortinget om oljevirksomheten. Det er ikke så mange år siden dette var årlig kandidat til posisjonen som sesjonens viktigste og mest omtalte dokument. Men til tross for at behandlingen av årets melding både befester et høyst interessant og kanskje vidtrekkende politisk flertall i energipolitikken, og baner vei for ny oljevirksomhet nordover fra Lofoten, ble det foreløpig bare mediedekning for spesielt interesserte av det hele.

INNEVÆRENDE stortingsperiode har fått et nytt energipolitisk radarpar i Sylvia Brustad fra Arbeiderpartiet og Leif Frode Onarheim fra Høyre. Til å danne flertall i et så avgjørende og omstridt spørsmål som framdriften i Barentshavet, har de fått med seg Kristelig Folkeparti. Helt i tråd med historiens kraftlinjer i denne virksomheten sikrer altså Arbeiderpartiet flertallet for regjeringen - slik Senterpartiet, og seinere Høyre og KrF, har sikret flertall i energipolitikken for tidligere Ap-regjeringer.

Oljeindustrien er utålmodig. Det bores stadig tørre hull i Nordsjøen, og det er mange år siden det ble gjort et skikkelig oljefunn. Industrien trenger nye områder, nå. Norsk Hydros mislykkede letevirksomhet har for alvor satt i gang oljemiljøets nedtelling mot den dagen da olje- og gassdivisjonen derfra blir fusjonert med Statoil.

VERKSTEDINDUSTRIEN verker etter en ny, stor utbygging, og altfor mange av de flytende riggene rykker i fortøyningene der de ligger i opplag og venter på leteoppdrag i Barentshavet.

Det som er igjen av miljøaktivisme i Natur og Ungdom, det stadig mer korporative Bellona og det usynlige Naturvernforbundet, vil ha såkalte petroleumsfrie soner i Barentshavet. I regjeringens Sem-erklæring er dette begrepet med som noe regjeringen vil utrede. Ideen overlevde så vidt i meldingen fra regjeringen, men er i praksis lagt død, for å si det sånn, av stortingsflertallet i innstillingen. Akkurat slik oljeindustrien håpet på.

Nå henger det hele på en såkalt konsekvensutredning som etter påtrykk fra stortingsflertallet vil bli gjennomført i ekspressfart fra nå og til i mars neste år. Da blir den sendt på høring slik at vedtak om å åpne for leteboring i Barentshavet kan fattes allerede til høsten.

OLJE- OG ENERGIMINISTER Einar Steensnæs som ikke har stått fram som en veldig markert energiminister, ga tidligere inntrykk av at han foretrakk å vente på den forvaltningsplanen for Barentshavet som tidligst blir ferdig i 2005. Nå kaller han dette «en stor misforståelse», og sier at tremånedersutredningen er godt nok beslutningsgrunnlag for å gi det grønne lyset oljeindustrien vil ha. Og som de vil få.