En modig mann

«Sjokk-bok», «bombe», «flengende kongekritikk». God PR, utvilsomt. Men hva mener egentlig Carl-Erik Grimstad?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Carl-Erik Grimstad er en modig mann. Men han er også en mann som tenker, faktisk mer og dypere enn dagens overskrifter om den nye boka skulle tilsi. En av hans ideer, utviklet i en hovedoppgave i statsvitenskap som han leverte ved Universitetet i Oslo i fjor, er så interessant at den burde kunne drøftes langt utenfor kretsen av de spesielt kongeinteresserte.

I korthet går tankegangen slik: Monarkiet har i løpet av det 20. århundret blitt en institusjon som passer særlig godt for sosialdemokratiet av nordisk type.

Umiddelbart vil man avvise en slik tanke. Det norske Arbeiderparti har jo historisk sett sagt kongedømmet nei, mer ettertrykkelig enn andre partier. Prinsipiell republikanisme har der i gården blitt fulgt opp av aktiv motstand. «Ingen av partiets tillitsmenn må delta i hoff-fester,» slo landsmøtet fast, så tidlig som i 1909. Forbudet for Ap-folk mot å vise seg på Slottet, ble fulgt av krav om at ingen skulle ta imot ordner fra St. Olavs ordenskapittel. I det hele tatt, mellom kongedømmet og sosialismen sto skillet kaldt og klart.

Men som vi vet: man har en mening til man får en ny. Med annen verdenskrig ble forholdene helt endret, og så lenge krigsåras kronprins satt på tronen som Olav V, var forholdene slik at kongefamiliens prestisje langt overskygget Ap's trang til å flagge partiets prinsipale standpunkt. I alminnelighet blir dette forstått som en av de mange kameler sosialistene måtte svelge når de engang meldte seg som deltakere i maktspillet: 17.-maifeiring var én, bruk av norske i stedet for røde flagg var en annen, kongedømmet en tredje kamel.

Det er her Grimstad bringer opp en annen tolkning. Sosialdemokratiet har hatt nytte av monarkiet, påpeker han. Kongedømmet har gitt regjeringspartiet respekt og legitimitet, og bidratt til å integrere selv de verste Ap-rabulister i samfunnsveven. Grimstads undersøkelser gir flere eksempler på hvordan dialektikken mellom monarkiet og den sosialdemokratiske orden har forløpt, grunnet blant annet i detaljerte studier av regjeringsskifter. I all ståheien om dagens bok er det å håpe at disse granskinger blir fulgt videre. Monarkiets politiske funksjon er ennå lite forstått, og dagens forfatter har faglig sett noe å fare med i så måte.

Tenk bare på den ene ting at kongedømmet har gitt sosialdemokratiet en stil.

Det finnes jo ingen allmenn stil i et arbeiderparti. Det finnes interne normer for atferd og fremtreden, fortrinnsvis slike som skal skille sosialister fra andre. Men en avslepet, dempet form, et sett av regler for ytre stil tilpasset på betydningsfulle situasjoner og nasjonale øyeblikk, sto folk som Einar Gerhardsen, Oscar Torp og Trygve Bratteli opprinnelig helt uten. Tenk da betydningen av statsrådets velslepne rutiner, av de kongelige manerers vennlige, men ubønnhørlige stempel, av de høflighetskrav som nødvendigvis må utvises i kongelig nærvær. Bare en slik ting som at statsrådene uten å mukke har måttet trekke i mørk dress med pent slips hver bidige fredag, og bringes til Slottet i polerte biler kjørt av sjåfører oppdratt i et høvisk, men ikke underdanig regime, har hatt sitt å si. Slike formdannende mekanismer har uten tvil gitt arbeiderklassens representanter et trekk av stil som man vanskelig ville fått uten.

Nå er heller ikke stil noe som er spesielt godt forstått i Norge. Mange tror at den beste stil er ingen stil å ha, for da blir man i alle fall norsk. Men det er å underkjenne formenes betydning. Selv de formløse lever under et visst tyranni i så måte. Og monarkiet er, om noe, en parade av stileksempler i smått og stort, som pusses, poleres, hegnes om og vernes for å kunne anvendes som gyldig og normdannende trekk ved all offentlig fremtreden.

Ja, det er faktisk vanskelig å tenke seg en statsmann som Einar Gerhardsen uten de ferdigheter i verdig opptreden som monarkiet som institusjon ga ham - fra fredagens mørke dress til den dempede vennlighet som kunne gjelde som måte selv overfor kronprinsesser.

Kunne han blitt landsfader uten dette?