En mørk kraft

Dick Cheney får ikke fete tall på meningsmålingene, men hans sterke og dystre innflytelse i Det hvite hus er udiskutabel.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): Som en verge, bestefar eller voksenkontakt satt han ved peisen i det ovale kontoret, stødig ved siden av presidenten. Dick Cheney var selvsagt til stede da 11.9.-kommisjonen spurte ut George W. Bush om beredskap og reaksjoner på terrorangrepene i 2001. Det var nettopp for slike anledninger presidenten valgte ham som sin nestkommanderende. Den erfarne og solide Cheney skulle gi den ferske George W. tyngde og soliditet.

Denne rollen ser annerledes ut i dag. I alle meningsmålinger scorer Cheney lavt som en fordel for Bush. Det som var positiv tyngde, er blitt til dyster overvekt. Visepresidenten har intet lett sinn. Han ser mørkt på det meste, blant annet fordi han har lært seg alt om biologisk, kjemisk og kjernefysisk krigføring.

WASHINGTON POST

-journalisten Bob Woodwards bok «Plan of Attack» beskriver Dick Cheney som en Darth Wader i Det hvite hus. En mørk kraft som var febrilsk opptatt av å finne en sammenheng mellom terrorangrepene i New York og Saddam Hussein, for å rettferdiggjøre et angrep på Irak.

- Colin Powell mente Cheney var besatt, skriver Woodward. Han forteller hvordan visepresidenten, viseforsvarsminister Paul Wolfowitz og kretsen rundt dem lette desperat etter koblinger mellom Saddam og 11.9. «Gestapo-kontoret» kalte utenriksministeren denne gruppa.

- Powell så en sørgelig forandring i Dick Cheney. Den rolige anføreren fra den første Golfkrigen ville bare ikke gi seg. Han hadde fått en usunn fiksering, skriver Woodward.

ØYENVITNENE

innenfor veggene i Det hvite hus under oppbyggingen til Irak-krigen trer fram én etter én. Den tidligere finansministeren Paul O'Neill har skrevet «The Price of Loyalty» og den tidligere terrorrådgiveren Richard A. Clarke «Against All Enemies» om sine år i presidentens tjeneste. Begge forteller om et intenst fokus på Irak og Saddam Hussein, nesten fra første dag i det ovale kontoret. Med Woodwards bok blir det enda tydeligere at president George W. Bush var omgitt av sterke og mørke krefter med ett mål for øyet: å få tatt Saddam.

I FILMEN

«Tretten dager» som nylig ble sendt i NRK, skildres det indre livet i Det hvite hus under Cuba-krisen i 1962. Med verden på randen av atomkrig forsøker president John F. Kennedy og hans nærmeste rådgiver, broren Robert Kennedy, å manøvrere den dramatiske situasjonen. De er omgitt av generaler som utålmodig venter på å få klarsignal til å angripe. De rister på hodet av diplomatiske forsøk og uformelle forhandlingsveier. Tilsynelatende uskyldige forslag fra militære sjefer blir identifisert som «feller» for å gjøre angrep uunngåelig. De militæres motiv? Oppreisning for det forsmedelige nederlaget i Grisebukta året før. I regi av USA og CIA invaderte ei gruppe eksilcubanere øya for å styrte Fidel Castro. Invasjonen ble en katastrofe og Castro ble sittende. Det gjør han ennå, 42 år seinere.

SADDAM BLE

også sittende, etter Golfkrigen i 1991. George H. Bush og hans forsvarsminister Dick Cheney måtte gå etter valgnederlaget året etter. Riktignok ble Saddam Hussein fravristet Kuwait, men Bush senior foretrakk å la regimet i Bagdad bli ved makta. Grunnen ble da hevdet å være - ironisk nok i dagens situasjon - presidentens skrekk for etterkrigskaos og indre strid mellom sjiaer og sunnier i Irak.

Krigsavslutningen i 1991 fikk unektelig noe uavsluttet over seg, og Saddam Hussein påsto ufortrødent utover nittitallet at han vant krigen mot USA.

Daværende forsvarsminister Dick Cheney var i høyeste grad sentral i denne «unfinished business» i Irak. Det hadde han neppe glemt da neste generasjon Bush kalte ham til regjeringsbordet et tiår seinere.

TIÅRET HADDE

gjort noe med Dick Cheney. Den skarpe spaltisten Maureen Dowd i The New York Times skriver at mange i Washington har undret seg over forandringen:

- Dick Cheney, en fornuftig, forsiktig og populær mann i den første Bush-administrasjonen, ble til Pluto, konge av underverdenen og bannerfører for verstefalls-scenarioer og forkjøpsangrep, skriver hun.

Tanken på oppreisning, fullføring og hevn er like gammel i historien som krigen selv.