Det blåser alltid friskt i amerikansk politikk når presidenten peker ut en kandidat til landets høyesterett. Årsaken er at amerikansk høyesterett, i motsetning til den norske, står midt i den politiske striden. Dette til tross for at det alltid påpekes at det er evnen til objektiv fortolkning, ikke det å være aktivist og utforme nye lover, som er oppgaven. Amerikansk høyesterett er skapt for å utøve en helt spesiell rolle som konstitusjonens vokter og sikre kontinuitet i statsstyret. Og som Dagbladets mangeårige kommentator Gudleiv Forr skrev i 2005: «Den skal selvsagt også dømme kriminelle og andre lovbrytere og sørge for at kapitalistene ikke konkurrerer hverandre til døde med ufine metoder».

Senatet må godkjenne presidentens kandidat og denne gangen er det Sonia Sotomayor som skal gjennom skjærsilden i Senatet. Alt hun har skrevet og sagt i sin juridiske karriere fingranskes, særlig av Obamas politiske motstandere. Og ironisk nok er det kandidatens uavhengighet som skal avgjøre en høyst politisk ansettelse. Ansettelser av høyesterettsdommere i USA er ofte en forlengelse av presidentenes politiske liv lenge etter at presidentperioden er over. Særlig hvis presidenten klarer å vippe retten i den politiske retningen han selv ønsker. Mange fryktet at tidligere president George W. Bush skulle få sjansen til å innsette så mange konservative dommere at en av de mest kontroversielle sakene, selvbestemt abort, skulle falle. Det har ikke skjedd.