En nordisk modell?

STOCKHOLM (Dagbladet): La oss se våre folkevalgte slik: De har bare moderat sammenfallende syn med velgernes, de er mer liberale enn velgerne når det gjelder grunnleggende demokratiske rettigheter, de har lite kontakt ut over den nasjonale skigarden, de tilhører en sosial elite, de forsvarer saker som de selv mener det er viktig å forsvare - og de utøver sin tjeneste for land og folk innenfor en institusjon som de mener bør ha mer makt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg sitter med en tjukk bok med grundige statsvitenskapelige undersøkelser om de nordiske parlamentsrepresentantenes syn på seg selv, sitt virke og viktigste utfordringer. Boka, «Beyond Westminster and Congress - The Nordic experience», som ble presentert i Riksdagens förstekammarsal for forskere, politikere og journalister for noen dager siden, har hatt professorene Knut Heidar og Peter Esaiasson som redaktører. Den konkluderer med at verken de nordiske parlamentene eller deres representanter atskiller seg vesentlig fra den måten parlamentene ellers i Europa ter seg. Selv om det er forskjeller i arbeidsform og organisasjon, er det ikke lett å finne hvilke faktorer som skaper grunnlag for sterke eller svake regjeringer, stabilt eller ustabilt styre. Så her er en melding til alle som går rundt med grunnlovsforslag i lomma som skal styrke regjeringene: Glem det, det hjelper ikke likevel, så lenge valgsystemet er som det er.

  • Det er mange fellestrekk mellom de fem nordiske parlamentene. Blant annet er partisamholdet i parlamentsgruppene svært høyt. Men velgerne har motstridende forventninger til sine representanter i det stykket: De venter partitrohet, men også at de kan avvike fra partilinja når det passer. Men samtidig har representantene sans for samarbeid over partigrensene i parlamentet. Dessuten er kvinneandelen høy, men det er uklart om det har ført til at beslutningsprosesser og arbeidsmåter er endret.
  • Alle disse trekkene har imidlertid de nordiske parlamentarikerne felles med de fleste kolleger i representative demokratier. Men på ett område skiller likevel nordiske parlamentarikere seg ut: De er ualminnelig velvillig stemt overfor forskere som vil kartlegge deres tanker og holdninger. Mens de folkevalgte ellers viser den største mistenksomhet, inntar de nordiske parlamentarikerne en tillitsfull holdning til forskerne og deres spørreskjemaer. Derfor har forskerne kunnet konfrontere myter, fordommer og trosforhold om dem i et omfang som nå bringer dem i en særstilling.
  • Men om forholdet til forskerne er preget av tillitsfullhet, plasserer representantene mediene blant sine fremste utfordrere i maktspillet. De mener at journalistenes innflytelse har økt, og de har bidratt til politikernes fallende tiltro blant velgerne og den politiske apatien blant folk flest. Ja, parlamentarikerne frykter journalister mer enn de frykter EU og andre fæle ting, og de mener at det bare er regjeringsmedlemmer som har mer makt enn journalistene.
  • Nå er vel heller ikke dette noe spesielt nordisk. Overalt i verden spiller mediene en rolle i politikeres liv. I vår tid frykter politikerne mediene som portåpner til velgerne og som dagsordensetter, og den moderne medielogikk har tvunget politikere til å forholde seg til mediene på en annen måte enn før. Dessuten er mediene ofte den eneste virkelige opposisjonen i et politisk system der partiene blir mer og mer like, og har skiftet på regjeringsmakt. Men forholdet har lange røtter. Pressen har jo spilt en avgjørende rolle i utviklingen av de politiske systemene i de demokratiske landene, ofte i samarbeid med politikerne. I hundre år var pressen faktisk en del av partiene.
  • Men når politikere i våre dager raskt svarer «mediene» som den første forklaring på det som er skeivt og galt, må det bero mer på vanetenkning enn refleksjon. Mediene har nok avslørt at de reelle politiske maktforholdene er annerledes enn de formelle. Og de har åpnet så vel den politiske arena som markedet for innsyn. De tvinger politikerne til å holde seg på den smale vei. Det er selvsagt brysomt for aktørene. Men hvis de virkelig mener at mediene er en større fare for deres maktutøvelse enn sterke interessegrupper og korporasjoner eller storkapitalister, så skjønner jeg hvorfor populismen sniker seg inn for langsiktigheten, markedet overtar for politisk styring og likegyldighet for engasjement i de nordiske demokratiene.